Om monstre og alt som kan bli borte

I serien «bloggere som er langt mer talentfulle enn oss» har vi gleden av å publisere et nytt arbeid av illustratør, designer og tegneserieblogger Jenny Jordahl. Jenny har allerede skaffet seg en vel fortjent tilhengerskare med sin tegneserieblogg www.livetblantdyrene.no. Med barndomsminnene i «Om monstre og alt som kan bli borte» setter hun ord og bilder på noe mange av oss kjenner seg igjen i: sorgen over det vi kan være i ferd med å miste. Du finner flere av Jennys arbeider på Facebook og Twitter.

 

 

Livet Blant Dyrene:

Om monstre og alt som kan bli borte

Jeg løfter på steiner. Ikke på samme måte som Obelix. Jeg er ikke så sterk. Jeg har heller ikke lyst til å kaste steinene mine på romerne. Steinene jeg løfter på er ofte ganske små, og jeg løfter på dem for å kikke på alt det rare som lever under.

 

 

1

 

 

Helt siden jeg var liten har jeg vært veldig opptatt av alt som er levende. Spesielt de kravlende og svømmende vesenene. Det er noe ekstra mystisk ved dem. På barneskolen byttet jeg rask ut ut medlemskapet mitt i Pennyklubben med monsterklubben. I stedet for å få overprisede bøker om hester, fikk jeg heller overprisede faktaark om ekle og underlige dyr. Det likte jeg mye bedre. Jeg var den eneste i klassen som visste hva en havniøye var for noe, og kunne male et detaljrikt bilde av hvordan den kjeveløse fisken boret ut kjekslignende biter av sine ofre. Det var kanskje ikke så rart at jentene i klassen ikke alltid ville leke med meg.

 

 

2

 

 

En annen gang gikk det rykter om at det var over gjennomsnittlig mye flått i skogen bak skolen. Ingen av barna turte å gå inn. Foreldrenes skrekkhistorier om det lille edderkoppdyret skremte dem. Det syntes jeg var helt topp. Da fikk jeg løfte på steiner i fred, og samle skolopendere og saksedyr i norgesglass.

 

Ingenting kunne slå livet i havet utenfor hytta. Havet trumfer alt i min bok. Det er der de beste monstrene bor, og vi har sikkert ikke oppdaget halvparten av dem engang. Jeg kunne, og kan fortsatt, sitte i timevis og stirre ned i det blå. Hypnotisert. Noe spennende kommer nesten alltid svømmende forbi til slutt.

 

 

3

 

 

Hvis man er heldig og rask med håven, kan man fange det for en liten stund. Søsteren min og jeg pleide å lage små akvarier bestående av vaskebøtter og baljer med krabber, stingsild, sandflyndrer og tanglopper på hytta, slik at alle kunne få se på alt det fantastiske.

 

 

4

 

 

Vi slapp dem raskt ut igjen. Pappa sa at hvis vi ikke gjorde det, ville det til slutt ikke være noen krabber, stingsild, sandflyndrer eller tangreker igjen. En forferdelig tanke.

 

Så kom det året der sandbukta, som bukta ved hytta het, var nesten tom for liv. Ingen visste helt hvorfor. Kanskje vinteren hadde vært ekstra hard. Det skjer. Kanskje det var noe annet. Livet kom tilbake året etter, men det visste jeg jo ikke da. Jeg trodde det var ødelagt. Jeg trodde noen hadde fanget alle dyrene, og glemt å slippe dem ut igjen. At det forferdeligste hadde skjedd. Jeg satt i timevis og stirret. Ingenting svømte forbi.

 

 

5

 

 

Sandbuktas dyr kom tilbake igjen. Heldigvis. Det skjer ikke alltid. For det er mange av oss som glemmer å slippe ut dyrene igjen, for å bruke det som en slags metafor. Mange som bare tar, uten å gi tilbake. Det er skummelt. For i naturen er det jo sånn at om én ting forsvinner, forsvinner raskt mye annet.

 

Da blir det tomt til slutt. Det svømmende, krypende, flyvende og spirende blir borte, og da blir kanskje vi det også. Det ville vært det forferdeligste.

 

 

6

Legg igjen en kommentar

*
*