Årets viktigste kronikk

Høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen er en vektig stemme i den norske klimadebatten. I en kronikk i BT skriver han at regjeringen, Stortinget og sentrale samfunnsaktører langt på vei fører folket bak lyset om virkningen av dagens klimatiltak. Desinformasjon kan i siste instans få rettslige konsekvenser.

 

Jeg har sjelden lest en så rammende kritikk av en norsk regjering som Lorentzens kronikk i Bergens Tidende 19. november. Her er kjernen:

Regjeringens tilnærming til klimaproblemet er ikke bare grovt uforsvarlig. Den er også klart i konflikt med menneskerettslige og konstitusjonelle forpliktelser – altså rettslige forpliktelser som kan gjøres gjeldende for de ordinære domstoler, eventuelt Riksrett – blant annet nedfelt i Grunnlovens miljøbestemmelse i § 112. 

Les gjerne om igjen: Klart i konflikt. Riksrett. Og les hele kronikken «Slutt å leke klimapolitikk, Erna Solberg!» Hvorfor er dette en så viktig tekst?

Fordi den viser at norske myndigheter ikke bare vil stilles ansvarlige en gang i framtiden, hvis de verste klimascenarioene ikke avverges: Lovverket kan også bli et virkemiddel i klimakampen i dag.

Regjeringen har nettopp lansert en nordområderapport – Nordkloden – som kan oppsummeres i tre ord: Business as usual. Dette kort tid etter at FNs klimapanels femte synteserapport slår fast at verden i dag er på kurs mot en temperaturstiging på mellom 3.7°C og 4.8°C innen utgangen av århundret. Og at mer enn to tredjedeler av verdens fossile reserver dermed må bli liggende i bakken, hvis vi skal ha en grei sjanse til å holde oss under en kritisk terskel på 2°C.

Hvordan kan dette forenes med ufortrøden utvinningstakt på norsk sokkel, Statoils internasjonalisering og Oljefondets fossile investeringer? Norge er et lite land, men olje- og gassproduksjonen utgjør ca. 1,5% av verdens klimagassutslipp fra fossile kilder. Regjeringens respons på det Pentagon nylig kalte en «umiddelbar risiko mot den nasjonale sikkerhet» er i mine øyne en historisk skam. Juristene får vurdere om den også kvalifiserer til riksrettssak.

FNs klimapanel tenderer mot det konservative i sine framskrivninger. Verdensbanken er heller ingen radikal institusjon av dommedagsprofeter, men sier: «det er ikke sikkert at tilpasning til en 4 °C verden er mulig». Dette innebærer at våre folkevalgte – vi – er ivrige deltakere i et fossilkappløp mot en verden som trolig er uforenlig med et organisert verdenssamfunn. Det vi er vitne til, og mange fortrenger, er, for å si det poetisk: «en kategorisk økning i dødens makt over livet». Ordene tilhører filosofen Jonathan Schell, som jeg ble gjort oppmerksom på nylig. Schell skriver også om «galskapen som består i å ikke skrike og vekke oppstyr i møtet med overveldende fare».

Lorentzen er ingen ensom juridisk stemme mot det glade vanviddet. Arbeidet til ledende jurister og akademikere som Beate Sjåfjell og Catrhine Hambro vil gjøre det stadig vanskelig for politiske ledere å strø om seg med ord som «bærekraftig», «lavutslippssamfunn», «klimaomstilling» og «overoppfylle» – når ordene i praksis er bekvemmelig forvrengning av virkeligheten. Eller for å kalle en spade for en spade: Politisk løgn.

 

AM

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

*
*