En forskers sorg

Professor Grete K. Hovelsrud har skrevet en sterk tekst om en klimaforskers følelser i møtet med våre politiske prioriteringer.

«I motsetning til hva mange tror, er ikke forskning uten følelser, den er ikke konstruert i et slags nøytral vakuum. Forskning handler overraskende ofte om verdier – om å ivareta, videreforedle og bygge verdier. Jeg er glad i iskanten, i nordområdene, i Arktis. Min jobb er å forstå hvordan klimaendringene påvirker disse verdiene. Derfor er det sørgelig ikke alltid å bli hørt.»

Kommentaren ble først publisert i High North News og gjengis her i sin helhet med tillatelse.

 

Er det ikke på tide at vi snakker sammen?

 

Ventetiden er over. Klimaendringene er et anerkjent faktum, akseptert av forskere, politikere, bedriftsledere og mannen i gata. Det er faktisk veldig tilfredsstillende at ord og uttrykk, fakta og resultater som vi forskere har snakket om i tiår nå er i omløp og har fått innpass i bortimot alle kanaler. 

Denne uken arrangeres den årlige Arctic Frontiers konferansen i Tromsø, og de nasjonale mediene skriver om de mulige uforutsette konsekvenser av klimaendringene i nord. Samtidig diskuteres det også hvem som eier havbunnen som enn så lenge ligger under sjøisen i Polhavet, for diskusjonene dreier seg mindre om hva vi kan gjøre for redusere og til og med stoppe oppvarmingen men i stedet om hvordan vi best mulig kan utnytte konsekvensene av global oppvarming.

Hovedfokuset er på sjøisen som smelter, en prosess som åpner for nye muligheter. For under sjøisen ligger det hittil utilgjengelige ressurser som vi etterhvert kan utnytte.  Arktis er igjen mulighetenes land. Arktis – som har betydd så mye for meg.

Så hvorfor er jeg så ambivalent til det fokuset Arktis nå har fått – hvorfor gleder jeg meg ikke udelt over at politikerne endelig ser mot nord?

I filmen The Imitation Game får vi vite at Alan Turing klarte å knekke den tyske krypteringskoden to år før engelskmennene offentliggjorde det faktum at de hadde fått løpende informasjon om tyskernes planer. En god venn av meg beskrev dette som en slags «sorg» for Turing og hans kollegaer – sorg over at det de hadde jobbet så hardt for ikke førte til direkte handling.

Som klimaforsker kjenner jeg på en liknende følelse av sorg; en sorg over tap av isen i Polhavet, over tap av det Arktis jeg gjennom tretti år har blitt kjent med, og over det faktum at på tross av årevis med forskning på klima og en solid oppbygget kunnskapsbase så er beslutningsprosessene tungrodde og verdens evne til å ta inn over seg endringene og dens konsekvenser liten.

Det kan kanskje beskrives som en slags sorg at kunnskapen en besitter kunne ha gjort en forskjell – hvis den bare ble omdannet til handling. Slik som Turing utvilsomt følte, da et ukjent antall liv ble ofret unødig i en stor krigsmaskin fordi hans kunnskap ble brukt i storpolitikk.

Jeg spør meg selv hva denne følelsen av sorg eller tap egentlig handler om: er det yrkesstoltheten som får seg en trøkk når vi ikke når fram med forskningen vår, og en sårhet fordi arbeidet vårt ikke fører til raskt handling?  Er det fordi et paradoks avdekkes når vi som mennesker tenker kortsiktig, fokusert på vårt eget gavn, og fortsetter som før selv om det sannsynligvis vil gjøre ubotelig skade i det lange løp?
Er det sorgen over egen maktesløshet som forsker – å innse at selv om vi ikke har alle svarene så kan vi kun gi forsiktige råd, og overlate til det maktpolitiske spillet å lede til de nødvendige tiltak?

Når dette er sagt: Det er tross alt gledelig å se at opinion og opposisjon stadig sterkere uttrykker en skepsis til at norske, statseide selskaper skal være engasjert i ekstremt miljøskadelige prosjekter som for eksempel utvinning av oljesand. At diskusjonene om norsk oljeavhengighet blir mer og mer tydelige på at betydningen av et skifte i norsk økonomi og næringsliv er nødvendig. Og at klimaendringene avkrever både lokale tilpasningstiltak og nasjonale og internasjonale avtaler som kutter i utslipp av klimagasser.

Mens jeg skriver dette er mediene fulle av diskusjoner om «iskanten» – hvor er den – hva er den – hva betyr den og hvorfor er den viktig? Jeg forstår at jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert også i disse spørsmålene, men jeg er mest opptatt av at det aller viktigste spørsmålet blir stilt: 
Hvorfor i alle dager lytter ikke politikerne til hva fagfolkene sier om hva som er trygt for fiskeressursene våre og miljøet rundt denne iskanten?

Erna Solberg annonserte denne uken at regjeringen har flyttet iskanten – for at oljekonsesjoner skal kunne deles ut i områder hvor fagfolkene sier at iskanten lå inntil nylig? På grunn av klimaendringene kan man altså meget beleilig tegne nye iskantlinjer og flytte sårbare områder i kartet lenger unna attraktive områder for oljeleting – og vips så er ideen om en risikofull forvaltning av våre hav- og naturressurser avverget, – simpelthen ved å tegne om kartet.

Vi forskere spør oss hvorfor ikke kunnskapen brukes som i årtier og bit for bit, sakte men sikkert er bygget opp om disse områdene.

Det er rett og slett sørgelig at politikere og deres embetsverk legger oppdaterte faglige råd fra anerkjente forskere til side fordi kunnskapen ikke passer med det ønskede kartet – kartet over tildelte petroleumskonsesjoner på den norske sokkelen.

I motsetning til hva mange tror, er ikke forskning uten følelser, den er ikke konstruert i et slags nøytral vakuum. Forskning handler overraskende ofte om verdier – om å ivareta, videreforedle og bygge verdier. Jeg er glad i iskanten, i nordområdene, i Arktis. Min jobb er å forstå hvordan klimaendringene påvirker disse verdiene. Derfor er det sørgelig ikke alltid å bli hørt.

Derfor ønsker jeg meg en enda tettere dialog mellom forskere og beslutningstakere.

 

*

 

Professor Grete K Hovelsrud er antropolog og klimaforsker, og tok sin PhD ved Brandeis University i Massachusetts, USA. Hun er professor ved Universitetet i Nordland og forsker ved Nordlandsforskning. Hun er visepresident i det norske vitenskapsakademi for polarforskning, styremedlem i forskningsrådets divisjon for energi, ressurser og miljø og hovedforfatter av Arctic Human Development Report II, Arctic Resilience Report, og Adaptive Actions for a Changing Arctic. Hovelsrud var også hovedforfatter og medvirkende forfatter av IPCCs femte hovedrapport, og leder en rekke større forskningsprosjekter som foregår i nordområdene.

 

Foto: «Arctic Ice 2» by Pink floyd88 a – Own work. Licensed under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons – http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Arctic_Ice_2.JPG#mediaviewer/File:Arctic_Ice_2.JPG

 

 

Legg igjen en kommentar

*
*