Hengivent raseri

Forfatter Sidsel Mørck har vært en modig og viktig stemme i norsk offentlighet i flere tiår. I fjor ble hun tildelt Ossietskyprisen for sin «fremragende innsats for ytringsfriheten». I begrunnelsen trakk styret i Norske PEN særlig fram miljøengasjementet. Mørck er en forfatter som tør den andre tier. I anledning Klimafestivalen § 112 har vi samlet noen av hennes beste artikler, om blant annet § 112, «Gårsdagens menn» i Statoil og «Feig dribling på hjemmebane» i norsk klimapolitikk.

 

Grunnlovens miljøparagraf

Dette er en liten, men viktig del av norgeshistorien. Det er også historien om politikere som tok ansvar og så framover.

Innlegget er skrevet sammen med Arild Stubhaug

Mange paragrafer i Grunnloven er revidert eller tilføyd gjennom årenes løp fra 1814. Endringene blir formulert i gammel språkform for å stå i stil med 1814-Grunnloven. Miljøparagrafen 110 b, som Forfatternes klimaaksjon har som utgangspunkt for sitt arbeid, begynner slik: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.» Videre heter det at borgerne har krav på kunnskap om miljøets tilstand og virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen. I paragrafens tredje ledd står det at «Statens Myndigheder» skal gi nærmere bestemmelser for å gjennomføre disse grunnsetningene.

Paragraf 110b kan føre sin historie tilbake til 1972. Da fremmet representanten Helge Seip et grunnlovsforslag som gikk ut på at Staten skulle være forpliktet til å verne naturmiljøet slik at alle var sikret ren luft, rent vann og adgang til rekreasjonsområder. Naturressursene skulle vernes slik at produksjonsgrunnlaget i jord, skog og vann ble bevart for ettertiden. Forslaget ble behandlet av Stortinget i 1976 og forkastet mot én stemme.

I 1984 ble det fremmet to forslag om grunnlovfesting av miljøvernet. Det ene kom fra Nils Christie, det andre fra representanten Øyvind Bjorvatn. Det første gikk ut på at vesentlige inngrep i naturmiljøet bare kunne gjøres med to tredjedels, alternativt tre fjerdedels flertall i Stortinget. Det innebar også at kommunestyrer og fylkesting fikk rett til å anke vedtak om slike inngrep inn for Stortinget. Forslaget ble enstemmig avvist. Det andre forslaget var identisk med Seips forslag fra 1972, og ble igjen avvist. Utenriks- og konstitusjonskomiteen som behandlet forslaget, ba likevel departementet om en utredning som kunne gi grunnlag for å vurdere en eventuell grunnlovfesting  av vern av naturressurser.

I 1988 behandlet Stortinget et forslag fra Eva Funder Fleischer om inngrep i naturmiljøet, men forslaget ble avvist mot fem stemmer. Det ble argumentert med at de juridiske rettigheter som grunnlovsforslaget tilla begrepet «Enhver» (individet) var så vidt uklart at de kunne  føre til usikkerhet og tvister. Komiteen ba imidlertid Miljødepartementet om en ny utredning, også for å følge opp  rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling som kom året før.

Kommisjonen ble nedsatt av FN i 1983 med Gro Harlem Brundtland som leder. Sluttrapporten fra 1987 bygget på prinsippene fra den  første globale miljøkonferansen i Stockholm 1972. Den slo fast at mennesket har en grunnleggende rett til frihet, likhet og tilfredsstillende levekår i et miljø som tillater et liv i verdighet og velferd. Samt at alle lands regjeringer er forpliktet overfor egne borgere og andre stater til å beskytte og verne miljøet for nåværende og fremtidige generasjoner.

Til tross for store nasjonale forskjeller i lovverk og rettspraksis anbefalte Verdenskommisjonen (også kalt Brundtlandkommisjonen) at grunnlovsforskrifter om miljøvern skulle vedtas i land der dette ville innebære et reelt vern for miljøet.

Høsten 1988 formulerte representantene Einar Førde og Liv Aasen et forslag (med tre alternativ). De tok utgangspunkt i at miljøspørsmål var stadig viktigere, at miljøvern var en sentral samfunnsmessig målsetting i offentlig og privat virksomhet, at miljøet var helt avgjørende for livskvalitet og for at framtidige generasjoner skulle ha tilfredsstillende livsvilkår.

Førde /Aasens forslag ble tatt opp i Utenriks- og konstitusjonskomiteen, som i brev av 31. januar 1990 spurte Miljødepartementet om hvor langt utredningsarbeidet var kommet. Svaret kom vel en måned senere i brev som inneholdt en utredning av professor Inge Lorange Backer om grunnlovfesting av miljørettslige prinsipper.

Basert på Førde/Aasens forslag formulerte professor Backer alternative grunnlovsforslag, og disse ble høsten 1990 vurdert både av Justisdepartementets lovavdeling og Miljødepartementets naturvernavdeling. Lovavdelingen anbefalte å utelate bestemmelser som ga private konkrete rettigheter i miljøsaker, men at det eventuelt burde vedtas en bestemmelse som påla offentlige myndigheter plikt til å ivareta miljøhensyn. Naturvernavdelingen på sin side mente en ren prinsipperklæring ville ta seg dårlig ut i forhold til den sentrale betydningen miljøverninteresser etter hvert hadde fått både nasjonalt og internasjonalt.

Disse merknader og synspunkter ble behandlet av Utenriks- og konstitusjonskomiteen, som mente at Stortinget hermed hadde fått et godt grunnlag for vurdering. Komiteen understreket særlig at miljøkvalitet er en grunnleggende menneskerettighet, og at dette bør uttrykkes i en særskilt grunnlovsbestemmelse, som nasjonalt og internasjonalt viser hvilken vekt Norge legger på miljøvernhensyn.

Utenriks- og konstitusjonskomiteen med Gunnar Skaug (Ap.)som leder, Anne Enger Lahnstein (Sp.) som ordfører og Kåre Gjønnes (Krf.) som sekretær, la fram forslaget i Stortinget. Lahnstein framhevet signalet som ble gitt lovgiverne om å vedta nødvendige lover på miljøområdet, samt de utvidete rettigheter norske borgere fikk på miljøområdet. Gunnar Skaug fulgte opp med  gjennomgang av tidligere utspill og viste hvordan Førde/Aasens forslag best ivaretok alle synspunkt som hadde vært fremmet de siste 20 årene. Gjønnes viste til hvor sterkt Grunnloven sto i det norske folk, og håpet miljøparagrafen ville gi synlige resultater. I stortingsdebatten pekte  Jan Petersen (H) på nødvendigheten av å fastslå et viktig prinsipp, og Paul Chaffey (SV) mente paragrafen kunne bli et viktig redskap for å presse fram miljøtiltak og bedre lovgivning. Også Fridtjof Frank Gundersen (Frp) stemte for forslaget, selv om han var skeptisk til bruken av begrepet «rett» når det ikke innebar at individet kunne få denne rett håndhevet ved domstolene.

Grunnlovsforslaget ble 25. mai 1992 enstemmig bifalt med 138 stemmer, 27 representanter hadde forfall.

Dette er en liten, men viktig del av Norgeshistorien. Det er også historien om politikere som tok ansvar og så framover. Grunnlovens paragraf 110b er et effektivt styringsverktøy for miljø- og klimaarbeidet, og vi forventer at dagens politikere tar dette verktøyet i bruk.

Publisert 4 oktober 2013, Dagsavisen

 

FRIHET TIL SALGS

Av Sidsel Mørck

Manglende helhetstenkning og fragmentert politikk gir skremmende utslag – utbyggingen på Gardermoen er et tydelig eksempel. 

Siste FNrapport krever en radikal omlegging av energipolikken, fra fossil til fornybar, for å redusere klimaendringer. Rapporten ble offentliggjort 2.11. Tre dager kom nyheten om at Gardermoen skal bygges ut – igjen. Arbeidet skal starte i 2017, når dagens utbygging er fullført. Begrunnelsen for enda en utbygging er den sterke økningen i passasjertrafikk generelt, og til fjerne reisemål spesielt, hvor oppholdet like gjerne dreier seg om en kort weekend som en lengre ferie.

Flytrafikken er storprodusent av klimagasser, og verre skal det altså bli. På papiret støtter Norge ”føre-var- prinsippet” og bestemmelsen om at ”forurenser selv skal betale”, men bryter dem daglig i praksis – uten at det får konkrete og negative konsekvenser for aktørene. Spesielt tydelig er dette når det gjelder flytrafikk: I 2003 betjente Gardermoen 13,6  millioner passasjerer. I 2013 var tallet 22,9 millioner – 68,3 prosent økning på ti år! Og hvis vi ikke opplever en økonomisk eller miljømesig kollaps, vil trenden fortsette. Selv om tekniske justeringer og eksperimenter med biodrivstoff  kan redusere utslippene, vil miljøeffekten spises opp av økt antall flyvninger.

Reiselivsbransjen greier seg bra. I tilegg til egne annonsekampanjer, får den også mye gratisreklame gjennom reportasjer i aviser og TV, som frister med eksotiske reisemål. Flyselskapene selv frister med lave priser, og premierer dem som flyr mest (og forurenser mest) med bonuspoeng og gullkort. Galskapen fortsetter, og blir etter hvert en normalitet.

Vi venter  på at  verdenssamfunnet skal sette i gang en effektiv kursendring, men edle motiver og gode ideer har hittil ikke overlevd den tunge veien fra ord til handling. Nå stilles det nye forhåpninger til Parismøtet i 2015, og til FNs første globale klimaavale, som skal være klar i 2020. Enda en gang venter vi på store gjennomgripende tiltak- og enda en gang venter vi på at Norge skal følge opp sine klimaløfter. Det kan for eksempel skje slik:

– Stoppe videre utbygging av Gardermoen.

– Innføre forbud mot flyreklame. Forbud mot alkohol- og tobakksreklame eksisterer allerede. Begrunnelsen er at giftstoffene truer den enkeltes liv og helse. Klimagassenes konsekvenser er langt sterkere, fordi de truer alt levende. Hvor er det politiske motet? Sagt på en annen måte:  Hvor mye frihet må hver enkelt avstå, for at alle skal oppleve frihet? Det er ingen menneskerett å rasere himmel og jord, selv om oljen ga oss rikdom. Spesielt ikke derfor.

Dagsavisen 22/10-2010

 

Feig dribling på hjemmebane

av Sidsel Mørck

Statoils oljevirksomhet betyr at pengene strømmer inn og klimagassene ut. Den betyr også at regjeringen mister stadig mer tillit i miljøspørsmål.

Regjeringens forslag til statsbudsjett er en årlig påminnelse om at Den norske stat har ansvar for store saker og store penger. Men realitetene bak ord og tall kan være vanskelig å forstå for folk flest. Og politikerne gjør det ikke enklere. Utsagn derfra er ofte mangelfulle, forvirrende og selvmotsigende, særlig når det gjelder miljø.

SPU (Statens pensjonsfond utland) består i dag av over 3.000 milliarder kroner. Av dette er 60 prosent plassert i aksjer i 58 land, og et eget etikkråd skal kontrollere investeringene etter gitte retningslinjer. Der heter det blant annet at investeringer ikke må innebære en uakseptabel risiko for alvorlig miljøskade. I sin utforming er mandatet defensivt. Et offensivt mandat ville kreve at fondet skal investere i etisk virksomhet – som for eksempel fornybar energi.

Generasjonsperspektivet er stadig framhevet når det gjelder bruk av SPU, og både medier og myndigheter benytter uttrykket «trygghet for kommende generasjoner». Og da menes det økonomi. Den miljømessige tryggheten får liten oppmerksomhet, selv om generasjonsperspektivet er vel så påtrengende der. For å si det enkelt: Det hjelper lite med en moderne fiskeflåte hvis havet er tomt.

I dag har SPU investeringer i nærmere 8.000 selskaper med en lang rekke datter‑

selskaper. Etikkrådet har et styre på fem og et sekretariat på sju personer. Det sier seg selv at kontrollen må bli minimal. Men Etikkrådet har likevel en viktig symbolverdi, fordi Den norske stat har erkjent at penger lukter, og at de kan lukte vondt. Eller har de egentlig erkjent det? Statoils disposisjoner tyder på noe annet.

Staten eier 67 prosent av aksjene i Statoil og har dermed suveren makt. Men denne makten brukes ikke i miljøspørsmål. Det er ingen protester når selskapet varsler en mulig stopp i utvikling av fornybar energi. Heller ikke når det gjelder oljesandprosjektet i Canada, til tross for at det betyr alvorlige lokale miljøskader og ekstremt store utslipp av CO2. Da Jens Stoltenberg ble spurt om en kommentar til denne saken, var svaret som følger: «Utslipp i Canada er Canadas ansvar» (Aftenposten 29.8.2009). Et pinlig resonnement fra en statsleder som har utropt seg selv til miljøpolitisk pådriver. Og som har bevilget millioner for å bevare regnskog i Brasil. Ifølge hans egen logikk må hugging av regnskog være Brasils ansvar.

Statoils oljevirksomhet betyr at pengene strømmer inn og klimagassene ut. Den betyr også at regjeringen mister stadig mer tillit i miljøspørsmål. I forslag til statsbudsjett går det fram at renseanlegg på Mongstad blir skjøvet stadig lenger fram i tid. Og renseanlegg på Kårstø blir omtalt med «eventuell videreføring», selv om Soria Moria-erklæringen slo fast at Kårstø skulle renses innen 2009. Samtidig blir det i løpet av 2010 investert ca. 130 milliarder i oljesektoren, med varsel om ytterligere økning i årene framover. Utslipp av klimagasser vil også øke fram mot 2020.

Med Den norske stat som hovedaksjonær har Statoil et selvfølgelig samfunnsansvar. Men selskapet opptrer som en avpolitisert og suveren enehersker, mens samfunns- ansvar overføres på menigmann. Men vi løser ikke klimakrisen ved å sortere søppel.

Selv om effekten er minimal, har Norge tross alt vist ansvar på bortebane gjennom etablering av SPUs etikkråd. Hjemme råder derimot en kortsiktig politikk under mantraet «business as usual». Her er holdninger og handlinger på full kollisjonskurs med aktivt miljøvern, og politikerforakt og mistillit følger med på lasset. Men på ett enkelt område, og med ett enkelt grep, kan norsk miljøpolitikk skape større respekt. Og verktøyet ligger klart – etikkråd. Som hovedaksjonær i Statoil kan Staten ta initiativ til å opprette et etikkråd som skal kontrollere virksomheten. Det vil få støtte hos andre aksjonærer, det vil få bred oppslutning hos befolkningen, og ikke minst vil det styrke politikernes troverdighet. Men det må være et etikkråd med offensivt mandat og med reell makt.

Klassekampen, 11/11/2011

 

Gårsdagens menn

De er pene og dyktige. Men i den virkelige verden er de bokstavelig talt livsfarlige.

Norge er Verdens beste land a bo i – igjen Vi har vunnet tidligere også. Det er FNs utviklingsprogram som står bak kåringen blant 187 land, ut fra kriterier som inntekt, helse og utdanning… Vi er selvfølgelig glade for resultatet, og enda gladere for at miljø- og energipolitikk ikke er med i vurderingen. Her er norsk ‘praksis på bunnivå, selv om våre politikere flakser omkring over hele verden som handelsreisende i s store ord.

I miljø- og energipolitikk markerer Norge seg internasjonalt på to områder: Gjennom oljevirksomheten, som er med på å øke klimaendringer, og gjennom bevaring av regnskogen, som er med på å redusere klimaendringer.

Isolert sett er selvsagt regnskogmilliardene et positivt tiltak, når situasjonen er blitt så dramatisk som i dag. Men det er en absurd logikk i at vi tjener penger på våre sterkt forurensende ressurser, olje og gass, og betaler Brasil for at de ikke skal tjene penger på sine ressurser, regnskogtømmer. En pinlig avlat for våre miljøsynder.

Og galskapen fortsetter: Politikere og industriherrer virrer omkring i konstant oljerus. De skravler og skryter av nye prosjekter, King Lear og Havis, Skrugard og Aldous/Avaldsnes … og lover at himmelen er nær. At den samme himmelen allerede er full av CO2 interesserer dem ikke. For dette er gårsdagens menn, fossilene, som driver butikk på gamlemåten, stikk i strid med moderne vitenskap. Gjennom sitt mantra «Verden trenger energi» gir de inntrykk av solidaritet og ansvar, mens de i realiteten står for det motsatte. Ja, verden trenger energi, men ikke den gamle, skitne som har skapt dagens problemer, derimot den rene, fornybare som skaper morgendagens løsninger.

Statoil er som kjent et børsnotert selskap, og staten eier 67 prosent av aksjene. Selskapet er etablert i over 40 land, og er dermed også Norges ansikt utad. Et usympatisk ansikt, som stemmer dårlig med det norske selvbildet. Statoil er en effektiv og kynisk aktør i et internasjonalt kappløp om verdens naturressurser og kapital. Virksomhet i korrupte regimer, brudd på menneskerettigheter og miljø-fiendtlig produksjon hører med i historien til dette dynamiske imperiet.

Men Statoil får likevel pen omtale i den nye eierskapsmeldingen om statlig eierskap: «Selskapets utgangspunkt er å bidra til en bærekraftig utvikling basert på selskapets hovedaktiviteter i de landene selskapet opererer i.»

Og enda penere omtale i sin egen Års- og bærekraftrapport:: «Statoil har som mål å drive sin virksomhet på en måte som sikrer bærekraftig utvikling, og hvor vi bidrar til at miljøskader reduseres… Statoils ambisjon er å fortsatt være en industrileder, når det gjelder lav klimapåvirkning fra våre aktiviteter.

Spørsmålene blir da: Er dette forenlig med utvidelse av oljevirksomheten i nord?

Er dette forenlig med oljesandprosjekt i Canada? Er dette forenlig med etablering i skifersand i USA?

Selvfølgelig ikke. Statoil har ett hovedmål: størst mulig økonomisk utbytte til sine aksjonærer, ikke minst staten. I den sammenheng er miljøhensyn en brysom utgiftspost, så lenge. Men et dårlig omdømme kan etter hvert komme til å koste dyrt.

Det fins flere grove eksempler på dobbeltmoral i norsk politikk, ett av dem er forholdet mellom Oljefondet (Statens pensjonsfond Utland) og Statoil. Oljefondet overvåkes av et etisk råd, som skal påse at det ikke investeres i uetisk virksomhet. I retningslinjene § 2 punkt 3 c heter det at et selskap skal utelukkes når «… det medvirker til, eller selv er ansvarlig for, alvorlig miljøskade». I et tenkt tilfelle kan altså ikke Oljefondet investere i Statoil på grunn av selskapets miljøpolitikk. Men de «skitne» pengene fra Statoil er likevel med på å fylle opp Oljefondet, som dermed investerer dem videre i andre selskaper.

En annen dobbeltmoral, eller trippelmoral, avsløres av Jens Stoltenberg. Da han ble spurt om en kommentar til de store CO2-utslippene fra Statoils oljesandprosjekt, svarte han kort: «Canadas utslipp er Canadas ansvar.» (Aftenposten 29. august 2009) Nei. Statoils utslipp er Statoils ansvar – slik det fremstilles i ierskapsmeldingen og selskapets egen rapport. Stoltenberg mener derimot at hver enkelt nasjon skal feie for egen dør. Merkelig, når han ofte og gjerne kritiserer USA for å ikke undertegne Kyotoavtalen. Ifølge hans egen logikk er jo USAs utslipp USAs ansvar. Med en slik holdning aksepterer han at internasjonale selskaper tjener seg fete i land med svak miljøpolitikk. Og at utslipp fra Statoils utvinning av skifersand, vil forverre USAs miljøprofil.

Forslag til miljøvennlige snuoperasjoner kommer både fra internasjonale klimaforskere og miljøbevegelse: Nedtrapping av oljevirksomhet, storstilt satsing på forskning og utvikling av fornybar energi, skattlegging av miljøflendtlig forbruk, restriksjon på bilbruk, utbygging av kollektivtrafikk … Alt sammen presentert og repetert et utall av ganger. Stort sett for døve Ører.

Norge har tre gode grunner til aktiv handling: Vi har et historisk ansvar for den negative utviklingen, vi er en velstående nasjon, vi har høy gjennomsnittlig utdanning. Men vi har dessverre ikke et intelligent, ansvarlig og endringsvillig lederskap. Tvert imot.

I dag styres Norge av reaksjonært tankegods representert ved statoilsjef Helge Lund, statsminister Jens Stoltenberg og olje- og energiminister Ola Borten Moe. De har en enkel felles plattform – olje.

Denne troikaen har stort sett ett eneste mål: Økonomisk vekst. De er pene i tøyet, i snakketøyet også, og dyktige innenfor sin lille forretningsverden. Men i den virkelige verden er de farlige, bokstavelig talt livsfarlige.

I Norge snakker vi høyt og mye om åpenhet, demokrati og frihet. Det er et tankekors at vi samtidig er med på å skape eksistensiell ufrihet for alle, og at vi lar oss styre av kapitalens nyttige idioter.

DAGSAVISEN,16.08.2013

 

Lojalitet til salgs

KLIMA: Vi har kunnskap nok, vi vet at livsvilkårene er truet, men hva gjør vi? Hva gjør vi med fortvilelsen, angsten og raseriet? 

Vi bruker ytringsfriheten så langt den rekker, vi snakker og skriver, demonstrerer og aksjonerer for å tvinge fram endringsvilje og handlekraft hos politiske ledere.

Gjennom historien har vi gravd oss ned i jorden, sprengt oss inn i fjellet, skutt oss opp i himmelen og boret ned i havets grunn – på jakt etter kunnskap og makt. Resultatet er en velstand som forgiftes av egen suksess. Og de som ikke opplever velstanden rammes hardest.

Men nå står omsider miljø, og særlig klima, på verdenssamfunnets agenda, og det kommer stadig sterke faglige advarsler mot dagens utvikling:

I 2010 vedtok klimatoppmøtet i Mexico et «togradersmål», i realiteten en to graders grense, som sier at global gjennomsnittstemperatur ikke må stige mer enn to grader over temperaturen i førindustriell tid, hvis vi skal unngå de mest dramatiske følger.

FNs klimapanel har også beregnet at globale utslipp av CO2 må ligge under et gjennomsnitt på 400 ppm, hvis denne grensen skal holdes.

Det internasjonale energibyrået IEA slår dessuten fast at to tredjedeler av verdens reserver av kull, olje og gass må bli liggende urørt, hvis FNs målsetting skal innfris.

Men Norge bryr seg lite om internasjonale avtaler og ekspertutredninger. Her drives oljevirksomhet etter gårsdagens mønster:

■ Fra 1990 til i dag har våre utslipp av CO2 økt med 30 prosent, den største prosentvise økning i Europa.

■ I 2013 har vi rekordinvestering i olje og gass på 211 milliarder, en økning på 25 milliarder fra i fjor.

■ Siden 1993 er det ingen økning i produksjon av fornybar energi.

■ Våre totale utslipp av CO2 er på ca 44 millioner tonn pr. år, mens forbrenning og forbruk av norsk olje og gass gir utslipp på nesten 300 millioner tonn.

■ I 2020-30 starter produksjon på nye oljefelt i Barentshavet. Oljedirektoratet har stor tro på at det fins større reserver både i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet enn tidligere antatt. Derfor kan letedirektør Sissel Eriksen håpe på høy produksjon langt utover 2030. (Dagsavisen 13.6)

Norge tar altså alle faglige advarsler med stor ro, og statsministeren er den roligste av alle: «Vi vet at verdens energibehov øker, og forbruket av fossil energi stiger, sier Jens Stoltenberg. Han mener at myndighetenes og næringens samarbeid om økt oljeutvinning er et eksempel på den norske modellen på sitt beste.» (Teknisk Ukeblad 42 11). Nei, dette er den norske modellen på sitt verste! Her viser Stoltenberg en sterkere lojalitet til oljenæringen enn til kommende generasjoner og deres livsvilkår. Dermed er han også på kollisjonskurs med Grunnlovens § 110b: «Enhver har Ret til et Mileu som sikrer Sundhed og en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.»

Stoltenbergs gjentatte påstand om Norge som pådriver i klimaspørsmål, er en flau bløff. Vi er versting på hjemmebane, men selvoppnevnt besting på bortebane. I internasjonale fora snakker vi høyt og mye – sjelden om olje, men ofte om regnskogen. Vi er en snill onkel som gir gavepakker til Brasil for å bevare regnskogen, og for å gi Norge et godt og grønt omdømme. Så kan vi fortsette å pumpe ut CO2 her hjemme.

At Norges pådriverrolle er en bløff, avsløres også i forhold til Ecuador: I området Yasumi er det påvist stort biomangfold og rike oljereserver, og i 2007 lanserte president Correa en kreativ idé: Hvis verdenssamfunnet sponset landets utvikling av fornybar energi, kunne oljen bli liggende og biomangfoldet beholdes. I 2010 realiseres ideen, og Correa ber om økonomiske bidrag: Men Norge svarer nei. Hvorfor? Fordi det er for pinlig? Å støtte at oljen blir liggende urørt, vil slå tilbake som en bumerang på oljenasjonen Norge.

Ifølge Statoil har vi også den reneste produksjon av alle oljeselskaper. Denne påstanden er også en bløff. Produksjon av olje og gass gir beskjedne utslipp av klimagasser i forhold til forbrenning og bruk. Det er utslippene herfra som peker rett til himmels!

Ingen av våre store partier tar den nye virkeligheten inn over seg, alle støtter den reaksjonære politikken som har skapt miljø og klimakrisen. Den betyr 3-4 prosent vekst årlig, som igjen betyr større bilpark, flere flyreiser, økt generelt forbruk og voksende søppelfjell … Og Statoils ekspansjon, ikke bare i olje og gass, men nå også i skiferolje og skifergass.

Denne absurde utviklingen truer ikke bare miljøet, men også økonomien. Oljevirksomheten har gitt oss høy levestandard – hittil. Men Bloomberg, velkjent byrå for finansanalyse, hevder at satsing på fornybar energi kan bli tredoblet innen 2030. Billigere blir det også. Dette betyr problemer for Norge: Lønnsomhet i olje og gass kan bli langt mindre enn i dag, og med vårt kostnadsnivå er vi avhengig av høye oljepriser. Det kan også oppstå en stygg konkurransesituasjon, når Norge vil maksimere verdien av olje og gass, mens andre land vil videreutvikle fornybar energi.

Men det fins alternativer: Fra vårt lille sted i verden og vår lille plass i tiden har Norge et stort handlingsrom. Vi har de økonomiske, teknologiske og intellektuelle ressursene som skal til for å legge om kursen: Gradvis utfasing av oljevirksomheten, storstilt satsing på fornybar energi, gratis kollektivtransport er velkjente forslag. Men vi trenger en bred og sterk folkelig mobilisering, og kanskje borgerne burde inviteres til idédugnad? Det fins mye fantasi og sunt vett blant folk flest.

En effektiv snuoperasjon krever først og fremst politikere som ikke nøyer seg med å være næringslivets nyttige idioter. Det krever politikere som forstår at framtiden skapes nå, og som har moral og integritet til å ta ansvaret.

Vår kapital er ikke olje, men jord og hav. Det hjelper ikke med moderne landbruksmaskiner og fiskeflåter, hvis jorda er tørr og havet er svart.

Legg igjen en kommentar

*
*