Glimt av en realistisk utopi

Utstillingen LEV VEL på DogA i Oslo belyser et bredt spekter av samfunnsutfordringer, og viser et sett gode, konkrete verktøy for det grønne skiftet.


Tekst og foto: Andrea Fritsvold

En hel horv med gamle bord står velta på DogA (Norsk Design- og Arkitektursenter) i Oslo. Bordene brukes som lerret i LEV VEL, en utstilling der hverdagslige og kreative, bærekraftige prosjekter blir presentert. Utstillinga varer fram til 30. november. Anbefaler på det sterkeste å gå og ta en titt om du har muligheten. Det er gratis inngang.

LEV VEL belyser et bredt spekter av samfunnsutfordringer. Blant annet bærekraftig klær og mote, arkitektur, økonomi, byplanlegging, fokus på artsmangfold, naturressurser, hvor langreiste tingene og maten vår er, globalisering, gjenbruk, livsglede i sykehjem, omstruktureringer for et bærekraftig samfunn.

Ordet «bærekraftig» er et trendord – et ord som er veldig populært å bruke i disse dager i utallige sammenhenger. Det misbrukes også, og i den sammenheng mister ordet mye av sin kraft og hensikt. Jeg observerer ofte at selskaper «grønnvasker» seg ved å investere en brøkdel av sin inntekt på bærekraftige prosjekter for å fremstå som miljøvennlige. Derfor er en av tankene jeg har gjort meg, at en bør være skeptisk til løsninger som tilegner seg bærekraftighet uten å gå i dybden av hva dette faktisk innebærer. Jeg synes likevel at LEV VEL-utstillingen var inspirerende og løsningsorientert – og den belyste mange gode prosjekter. I tillegg viste den hvordan samfunnet kan omstruktureres på så mange måter som blant annet styrker samhold, samarbeid og helse (både helse for oss mennesker, for artsmangfoldet og for planetens livssystemer som helhet).

Mitt inntrykk er at nordmenn ikke mangler kunnskap om global oppvarming, om de katastrofale følgene vår skjødesløse oppførsel og handlinger har. Det er ikke er kunnskapen det står på, tenker jeg: Mange ønsker å være omsorgsfulle overfor vår planet. De fleste vet at en bør opptre mer nøkternt. Samtidig desillusjoneres mange av kortvarige gevinster, sosiale normer, et søk etter glede og aksept, gamle vaner som videreføres til nyere generasjoner. Det er også mange samfunnsstrukturer og materielle strukturer som gjør det vanskeligere å opptre mer miljøvennlig. 

Men jeg har inntrykk av at det ikke er noe i veien med kunnskapen om klimatilstandene og hvor viktig det er redusere, gjenbruke og resirkulere. Det å omgjøre kunnskapen til handling er det verre med. På politisk plan, på bedrifters plan, på individuelt plan – det virker som om mange ikke helt klarer å knytte sin egen hverdag, sin egen rolle i samfunnet, sammen med bærekraftighet. Hadde hver enkelt politiker gjort dette, hadde det ikke vært et spørsmål om en skulle sette klimautfordringene og naturen høyt på agendaen. Hadde folk som jobber i bedrifter og selskaper omgjort kunnskapene til handling, måtte de kanskje tatt beslutninger som ikke økonomisk sett ville vært lønnsomt. Som Vandana Shiva, økolog, fysiker og aktivist har sagt: «I naturens økonomi er ikke valutaen penger, det er liv.»

Er det grønne skiftet for stort og abstrakt til å se det for seg? Hvor skal man begynne? Jeg synes utstillingen LEV VEL belyser dette temaet på en veldig bra måte. Den gir inspirasjon, kreative innspill, håp, glede. Den gir oss noen verktøy å bygge videre på. Jeg tør påstå at den skaper en gnist eller glimt av en realistisk utopi. Kanskje utstillingen også kan bidra til at folk får tatt et lettelsens sukk – trenger jeg virkelig ikke være en passiv og lydig forbruker som ledes og forføres med lommeboka som eneste utvei til lykke?

IMG_9275

Legg igjen en kommentar

*
*