Hvis det er så viktig, hvorfor går det ikke inn?

Av Psykolog og førstelektor Per Espen Stoknes, BI

Det har ikke manglet på informasjon og statistikk om klimaendringer. Klimavitenskapene har levert sikrere data over de foregående 20-30 år, og dystrere prognoser for de kommende hundre. Men like fullt har bekymringene for klimaendringer vært synkende over tiår, og oppslutningen om klimapolitikk er nå laber, i alle fall i Norge og mange andre rike land. Hva er psykologien i dette klimaparadokset?

Artikkelen har tre deler: 1) Hva er det psykologiske klimaparadokset? 2) Hva er de indre barrierene mot klimabudskapet? 3) Fins det nye strategier og løsninger for klimakommunikasjon som lar oss komme rundt barrierene?

 

1) Det psykologiske Klimaparadokset

Paradokset er så åpenbart at alle som vil kan se det: Aldri har vi hatt mer presis forståelse og fakta om hvor alvorlige klimaendringene er, men likevel synker bekymringen hos folk flest: Hundreårsflommer rammer Norge stadig vekk, skredfaren øker, veier vaskes vekk, det regner mye mer enn før, tregrensen kryper oppover tiår for tiår. Internasjonalt vet vi at arktiske isen er dramatisk redusert, og setter stadig rekorder (2007, 2012, fex) for laveste sjøis volum og utstrekning. Jeg skal ikke gjenta mange slike fakta. Det er gjort nok andre steder. Her skal jeg fokusere kun på hvordan folk forholder seg, kognitivt og emosjonelt, til klimasak og fakta, samt foreslå bedre måter å kommunisere på.

Vi er kanskje, sier klimaforskerne, på vei mot en verden som er fire grader Celsius varmere enn førindustriell tid innen århundret er omme. Muligens 5C eller 6C.  4-5-6. Disse tallene høres kanskje ikke mye ut. Men dette er globale gjennomsnitter hvor hver grad betyr omfattende endringer i landskap og jordsmonn. En pluss fire graders verden er en helt annen verden enn den vi kjenner i historisk tid. Enorme ørkenområder, Amazonas kanskje avsvidd, regnskoger erstattet stepper med buskvekster, landbruksjord tapt, smeltende permafrost, kanskje enorme folkevandringer, med folk som flytter nordover og til kystene, til steder med fortsatt vann og forutsigbar nedbør.

Den vitenskaplige debatten er over om hvorvidt det skjer eller ikke. Hele 97 av 100 klimaforskere, er rimelig overbevist om at klimaendringene er forårsaket av utslipp fra menneskelig aktivitet innen energi og arealbruk.

Men når dette er så alvorlig – og enigheten er så stor blant forskere om at vi er på vei i den retningen – hvorfor marsjere da ikke folk i gatene? Hvorfor er det ikke ukentlige demonstrasjoner med blokkering av flyplasser, sultestreiker mot petroholikere, og sitt-ned-aksjoner foran parlamenter, gå-sakte aksjoner for mindre veier og veitransport osv. osv?

Men realiteten er at målinger i Norge fra 1989 til 2012 viser samtidig synkende bekymring hos folk flest. Spørsmålet som ble stilt var ”Hvor bekymret er du for drivhuseffekt og klimaendringer”. I 1989 var 69 prosent noe eller svært bekymret. Siden har det gått litt opp og ned, men mest jevnt nedover. I 2011 var det kun 41 prosent som var noe eller svært bekymret.

Hvorfor er det bare skrikhalser og gærninger i Bellona, Miljødirektoratet, Naturvernforbundet og Miljøpartiet de grønne, ekstremister, alarmister og tullebukker som bråker og maser? Folk flest roer seg …. Ifølge det internasjonale kommunikasjonsbyrået Nielsen, så er Nordmenn de som bekymrer seg nest minst i verden for klimaendringer, omtrent likt med USA, bare forbigått av Estland. Hvorfor har klimaparadokset oppstått?

Delvis er det en bivirkning av  vitenskapsfolkenes og miljøbyråkratenes egen modell for klimakommunikasjon. De begynner ofte fra feil utgangspunkt. Man antar at folk flest er som en ”tom bøtte”, altså at de mangler informasjon, opplæring, og det er om å gjøre å bare rasjonelt fylle den opp med å informere folk i tilstrekkelig grad om forskingsresultatene med fakta og grafer og referanser. Når man er kunnskapsrik selv, er det lett å anta at når bare andre får tilgang til samme informasjon og kunnskap som en selv innehar, så vil de skifte oppfatning til det samme som en selv. Det gjelder bare å fylle på med fakta inntil bøtta er full. Med gjentagelser om nødvendig, siden folk er tunglærte. De som ikke da endrer oppfatning basert på de nye fakta, er uvitende, ignorante eller dumme. Internasjonalt kalles denne tom-bøtte tilnærmingen til klima-informasjon for mangel-modellen  eller ”deficit-model” for vitenskapskommunikasjon.

Det er mange grunner til at informasjonskampanjer er utilstrekkelige for å overbevise folk om grunnleggende forhold. Først, og viktigst er erkjennelsen av at folks hoder ikke er som tomme bøtter, men allerede fulle! Hva er de fulle av? Jo, forhånds-oppfatning, holdninger og filtere. Disse sørger for at informasjon som strider med hva man allerede vet – eller tror man vet – blir filtrert bort, oppfattet som overdrevent, partisk, skjevt. Vi liker best å høre bekreftelser på det vi allerede vet og mener. Det som er uroende eller frastøtende, velges halv-automatisk bort. Dette kalles for bekreftelses-tendensen innen kognitiv psykologi. Med andre ord: de som allerede har bekymring, sympati og interesse for klimasaken, leser typisk flere artikler med fakta som bekreftelse på det de allerede mener, mens de med motsatt holdning, vil unngå, velge bort, mistro eller bortforklare nye foruroligende klimafakta. Tilsvarende vil de fleste søke mer informasjon på internett hos avsendere, websider og blogger som en allerede er enig i. Dette skaper det såkalte speil-roms-problemet på internett, hvor du kan finne menings-feller som speiler deg selv for nær sagt ethvert tema. De med samme meninger museklikker og kommenterer seg sammen til en inngruppe, og snakker om hvor ”dumme” de andre er.

Et annet problem er at miljø- og klimaaktivister muligens har ”brukt opp” responsene til apokalypse og dommedags-fortellingen. Allerede i 1987 mente Gro Harlem Brundtland og bærekraft kommisjonen at ”Det haster… og Tiden for handling er nå!” Hvis ikke vi handler nå, så går det meste fryktelig galt i fremtiden. Dette har vi hørt hvert år lenge. Det kan godt være objektivt riktig, men slike frykt og undergangsfortellinger har begrenset etterspørsel i folks sinn, kunne man si. Det er flere som ønsker å selge undergangen, enn de som ønsker å kjøpe, for å bruke en markedsmetafor. ”Hell doesn’t sell” heter det på engelsk. ”Ulv, ulv” sier vi på norsk. Veldig mange har blitt utmattet i sympati-muskelen for alle ”gode saker”, fra Redd Barna, via Regnskogsfondet til Redningsselskapet. Å forholde seg til enda flere budskap om ting man burde bekymre seg over, er trettende. Det er nok å bekymre seg over i eget liv, som barnas skolevei og økende kriminalitet i bydelen.

Et tredje viktig problem for klima informasjonskampanjer, kommer av at klimabudskapet har blitt politisert. De som vil prioritere klimasaken høyt i samfunnet, er også typisk tilhenger av høyere skatter og avgifter på energi og CO2, og sterk regulering av klimagasser. Men det betyr en sterkere stat med flere forskrifter og krav, og mer fokus på miljø og grønne verdier. Andre har politisk ståsted og personlig identitet knyttet til mer ”blå” verdier, altså vil prioritere marked, frihet og mindre stat sterkere. Andre er ”røde”, og vil prioritere arbeidsplasser og norsk industri, som de gjerne påpeker er mindre forurensende enn de i utlandet. Det viser seg at slik politisk fargede verdensbilder, har stor betydning for hvordan man leser de samme klimafakta. Jo høyere utdanning du har, desto mer vil du stole på din egen politiske tolkning og verdensbilde, fremfor å stole på klimaforskernes tolkning. Vår tenking er kulturelt og politisk konstruert, og overstyrer lett rent vitenskapelige resonnementer. Dette overrasker og frustrerer upolitiske klimaforskere som primært kun er på jakt etter å av dekke den faktiske sannheten, hvor kompleks den enn er.

Den siste faktoren jeg skal nevne nå ift. klimainformasjonskampanjer, er hjelpeløshet. Klima er et globalt problem, og beskrives i gigatonn CO2. Det er store forhold, og mange kjenner seg lett hjelpeløse. Det er vanskelig å gjøre noe som helst med det, (som atomkrig og/eller folkemord, eller global hunger). For selv om et foredrag eller artikkel om klima også sier litt om hva du kan gjøre (skifte lyspærer etc) så kjennes hele greia så stort, og undergangen så nær, at mismot, oppgitthet og maktesløshet ligger truende nær.

Kanskje forholder vi oss klimabudskapet som vi forholder oss til tiggere og rumenere; De selger på en måte dårlig samvittighet. Først synes vi synd på dem. Så blir vi irritert på at de sitter her, rett foran meg, og er her i det hele tatt. Så føler vi kanskje at ”Det er da slemt av meg, å tenke sånn.” Men uansett hjelper det jo ikke hva jeg gir eller gjør. Og til slutt synes vi det er best å gå raskt forbi og å glemme det hele.

2) De psykologiske barrierene

For å forstå klimaparadokset, holder det imidlertid ikke å skylde på en-veis ”informasjonskampanjene” eller ”dårlig kommunikasjonsmodeller” slik som tom bøtte-modellen. Det er flere og dypere psykologiske barrierer som svekker vår mottagelighet for foruroligende klimabudskap. Jeg vil se nærmere på fire slike barrierer i den menneskelige – og særlige vestlige – psyke som forhindrer klimafakta fra å forbli anerkjent og bevirke varige endring i handlingsmønstre.

Først er det noe med klimasaken selv som gjør at den typisk blir opplevd som fjernt.

Klimaproblemet føles fjernt i tid. Mye av endringene er forventet fremover mot 2050 og videre mot neste århundre Dette kjennes veldig langt unna fra vår daglige dont. Klimaproblemer i nyhetene er oftest også fjernt i rom. Vanligvis er effekten sterkest i Arktis, Grønland, Antarktis, øystater i Stillehavet og Bangladesh, havnebyer som New York og New Orleans, eller langt oppe blant Himalayas isbreer osv. Det er også usynlig , dvs. fjernt fra sansene (CO2 er fargeløs og luktfri). Gassene er svært sjeldne, bare rundt fire deler CO2 per ti tusen i atmosfæren. Det er beskrevet høyst abstrakt (usynlige konsentrasjoner målt i såkalte ppm er). Det fungerer ved usynlig «strålingspådriv» i atmosfæren, målt i W/m2 (hva nå enn det  er, er det ikke noe vi kan se eller føle). Vi hører fra forskerne at dette er langsomt virkende effekter. Det styrker følelsen av å være hjelpeløs siden, for selv om vi sluttet å slippe ut nå, vil de forsinkede effekter (inkludert fra hva våre bestefedre brent av kull forrige århundre), fortsette å plage kommende generasjoner i flere århundrer fremover. Til slutt, er nesten alle (i rike land) innblandet, og alle må endre for de delte resultater til fordel for alle, hvilket er politikernes ansvar. Og de mektige internasjonale beslutnigstakerne er fryktelig langt unna meg.

Klimaproblemet er mer som et spøkelse: usynlig, uvirkelig lite håndfast, bringer et gufs av død og katastrofer, et vondt varsel, – som kanskje særlig overtroiske bryr seg om.

Når det derimot kommer en ordentlig trussel i høy fart rett mot meg, en lastebil eller basketball eller klubbe, så reagerer hele kroppen. Da er det kamp-eller-flykt-responsen som vibrerer og adrenalinet fosser. Dette risiko-systemet er utviklet over millioner av år. Men evolusjonær psykologi påpeker at trusler som oppfattes fjerne, vekker langt mindre bekymring og respons.

Menneske-kroppen er kjempegod på å reagere på trusler som: er nære og synlige, har skjedd før, har umiddelbar effekt, en klar årsak, har en tydelige fiende og som får alvorlige følger for meg eller min familie. Klimaproblemet sklir unna alle disse kriteriene. Det er i seg selv helt usynlig, nytt for moderne kultur, skjer umerkelig gradvis, har komplekse årsaker. Det er ingen klar fiende (uten kanskje oss selv), og vil antagelig ikke treffe meg selv – som rik nordmann –direkte før om lenge, lenge, hvis da noen gang. For å vekke virkelig respons burde klimaet hatt en svart bart, hete noe med Hussein, Hitler eller Gaddafi, og komme reisende mot grensa vår med ballaklavahette og stor, tung klubbe.

Klimaholdninger skapes ikke fra informasjon alene. Holdninger er halvveis automatiserte pre-disposisjoner i organismen til å reagere til ting, mennesker eller saker på en positiv eller negativ måte. De har tre komponenter: Følelse, handling og tenking. På engelsk brukes ofte ABC-modellen: Affect, Behavior and Cognition.

Problemet med klimainformasjon er at den nesten utelukkende er rettet mot den kognitive komponenten. Så godt som alle har nå fått med seg at CO2 forårsaker sterkere oppvarming gjennom drivhuseffekten. Men hva er linken til de to andre komponentene i en fullstendig holdning; altså følelser og handlingsberedskap? Journalister har brukt mye bilder av isbjørn for å prøve supplere informasjonen noe. Synkende, ensomme isbjørner med triste ansikter, minner kanskje om teddybjørner fra barndommen og traff en stund noe dypere emosjonelt i vårt ubevisste. Men etter lengre tids overforbruk er isbjørnene som følelsesladet komponent dessverre blitt en klisjé, og virker ikke lenger som en god følelses-trigger. Den dominerende følelseskomponenten har antagelig blitt til en blanding av frykt og skyldfølelse, skapt av klimabudskapet som til stadig gjentar at vi burde kjøre, fly mindre, spise mindre kjøtt og generelt ikke forbruke så mye.

Enda viktigere enn følelses-komponenten er kanskje handlings-komponenten i klimaholdningene: hvis den ikke stemmer overens med de andre komponentene oppstår såkalt kognitiv dissonans.

Jeg flyr mye selv. Mange kolleger og venner gjør også det, særlig i forbindelse med ”nødvendig” arbeid. Alle flyr jo. Og våre norske myndighetene er jo mest opptatt av å opprettholde og øke produksjonen av olje og gass fra sokkelen. Halvparten av oss lever jo av oljepengene. Det er en sosial dimensjon i holdningene: vi tilpasser våre egne holdninger lett til de som viktige andre har. Imitasjon ligger også ganske dypt i vår evolusjonære psyke. Når viktige andre mener dette, blir det vanskeligere sdf prettholde  dette, blir det vanskeligere påtforklare dissonansen og kanskej til og med benekte den. konkret – og ngen rundt å opprettholde en sterk personlig holdning og motivasjon. Handlingen vinner gradvis tilbake terreng fra tenkingen (som fortsatt vet hvor alvorlig klimafaktaene er), og endog følelsene.

Vi vet at dersom man kommer med et sterkt budskap (bruk tanntråd!), men ikke gir tilstrekkelige handlingsmuligheter (umulig å få tak i tanntråd), så vil manglende handling over tid svekke holdningen som helhet. Her ligger kanskje mye av forklaringen på de ”backlash” som vi ser i klimaholdninger, for eksempel etter den bølge av klimaholdninger som kom i 2007. Da slapp IPCC sin fjerde rapport, Al Gore ble filmstjerne med ”Inconvenient truth”, de to delte Nobels fredspris og EU’s kvotesystem så ut til å skulle bli sterkt og omfattende på vei mo en global klimaavtale. Men det ble et sviktende trøkk fra norske myndigheter (Mongstad CCS) og internasjonale forhandlinger (København 2009). Samtidig er det veldig få muligheter til å gjøre konkrete handlinger på det personlige plan – og bli anerkjent av andre for det vi gjør. Da gnager etter hvert den daglige dissonansen og skyldfølelsen seg inn på holdningen: Det blir vanskelig å opprettholde en sterk tro og motivasjon over tid. Da er det lettere å bortforklare dissonansen og kanskje til og med benekte den, som er den tredje psykologiske barrieren:

Vedvarende kognitiv dissonans styrker benektning.

Når det ikke lykkes å endre selve det fastgrodde handlingsmønsteret, kan man alltids endre hvordan man tolker handlingen, altså tenkingen rundt den. Æsops fabel om reven som sikler men ikke når opp til druene er kanskje den første beskrivelsen av dette mønsteret: Høyt henger de og sure er de!

Mest kjent er dette fra sosialpsykologisk forskning på røyking: Mange røykere vet (kunnskap) at røyking er skadelig. Men fortsetter likevel å røyke (handling). Dette vekker et indre ubehag, da selvbildet kjenns truet dersom det er for stor avstand mellom det vi tenker og vi gjør. Men det er absolutt ikke alltid lett å endre handling i tråd med hva en vet er best, eller mest rasjonelt. Vårt samfunn er bygd opp rundt bilkjøring, kjøttspising og flyreiser. Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til. Den indre uroen og kanskje selvforakten vokser  – og dette er det som kalles dissonansen. For å få bort denne dissonansen i selvet, kommer hjernen opp med mer eller mindre gode ”mestringsstrategier”.

Fire ubevisste strategier for å minske dissonansen er godt identifisert; 1) justering av den ene komponents innhold, 2) endre betydning av en komponent, 3) legge til en ekstra komponent, eller 4) rett og slett bare benekte den problematiske komponenten. Innen røyking kommer blir dette slik: 1) Jeg røyker da egentlig ikke så mye – andre røyker mer! 2) Det er langt fra sikkert at røyking gir kreft; min ene tante røykte aldri men fikk kreft likevel, og min andre tante røyker 40 om dagen, men er frisk som en fisk. 3) Jeg trener så bra at det gjør da ingenting om jeg tar meg en røyk. Og 4) Det er ingen bevis for at røyking faktisk leder til kreft. Dette er propaganda produsert av de som liker å bestemme over andre, formynder-mennesker. Det er min frie rett å røyke så mye jeg vil.

Slik blir det lettere å redusere dissonansen mellom kunnskap og handling gjennom selv-rettferdiggjørelse enn å endre handling (slutte å røyke). Kognitiv dissonans – særlig innen røykeområdet – er ett av de best utforskede områdene i sosial-psykologien. Det er en teori som har et usedvanlig solid empirisk fundament. Det begynner nå komme studier som bekrefter at det samme mønstrene man ser innen røyking, også finner sted innenfor klimaholdninger:

1) Mine utslipp er da så små, det er amerikanerne eller kineserne som må kutte! 2) Det er langt fra sikkert at CO2 forårsaker oppvarming. Denne vinteren var kjempekald! Jeg har hørt at nobelprisvinner Ivar Giæver, for eksempel, mener at det slett ikke har skjedd oppvarming. 3) Jeg har installert varme-pumpe, så nå fortjener vi en tur til Thailand, og 4) Det er ingen bevis for CO2-teoriern om global oppvarming. Det har ikke blitt varmere siden 1998. Hele klimasaken er en bløff, som forskerne og venstresiden har kommet opp med for å få mer penger til forskning og høyere avgifter.

Poenget er at dissonansen skaper en etterspørsel etter tvil på klima-budskapet. Det er mye mer behagelig å bortforklare klimasaken, enn å endre holdning med tilhørende handlinger. En psykologisk forklaring på klimaparadokset er at dissonansen har skapt et behov om å ikke tro på klimasaken. Det er dette behovet og etterspørselen som såkalte ”skeptikere” og klimabenektere har dekket gjennom å levere motforestillinger. Klimaforskerne skaper ubehag og dissonans med budskapet sitt, og da er selvrettferdiggjøring ved å benekte innholdet – og ev. samtidig skyte på avsenderen – et naturlig og behagelig neste steg, ifølge kognitiv dissonans-teori.

Den fjerde barrieren jeg skal nevne i denne omgang er de såkalte innrammings-effekter (framing på engelsk).

Kognitiv innramming er den usynlige, ofte ubevisste rammen rundt begreper og samtaler og som påvirker hvordan saken oppfattes. Ulike ord og begreper fremkaller – gjennom metaforene de bruker – ulike rammer. For eksempel er det emosjonell forskjell på en ”ulovlig innvandrer” og en ”humanitær flyktning”, ordet ”incest-overlever” kommer med en annen ramme enn et ”incest-offer”. Oppfordringen om å ”Ikke tenk på en rosa elefant”, får frem hvordan et slikt kognitivt bilde kan ligge rundt en samtalesituasjon, også selv om man faktisk lykkes i å ikke tenke på rosa elefant. Bakgrunnsbildet, konteksten, ligger der selv om man er enig eller ei.

I klimadiskursen og klimapolitikken så har kostnader ved ulike tiltak blitt en slik svært avgjørende innramming. Vi har fått høre i årevis fra økonomer og politikere hvor dyrt det er med ulike tiltak, alt fra at CCS på Mongstad er veldig dyrt, til at elektrifisering av sokkelen er svært lite kostnadseffektivt, og at el-bil ladestasjoner er dyre. Det er mye mer kostnadseffektivt å gjennomføre tiltak i utlandet. Antall kroner per redusert CO2 har blitt den viktigste målestokk: kr/tCO2. Hele Klimakur 2020 for eksempel, kretset rundt dette tallet. Men med denne innrammingen så blir det naturlig at samfunnet egentlig ikke har råd til å gjennomføre en konsekvent klimapolitikk. ”Det er dyrt!” sier rammen. Og det i verdens rikeste land!

Delvis overlappende med kostnadsrammen, ligger også en slags puritansk ramme av offer og nøktern, livsbenektende moralisme: Du skal ikke fly. Du skal ikke spise kjøtt. Du skal ikke forbruke – og i alle fall ikke la andre se ditt forbruk! Slutt å spise biff og kjøttkaker! Spis gulrøtter og brokkoli. Gi penger til naturvernforbundet og stem grønt. Kjøp økologisk! Gå kledd i striskjorte, kjøp Fretex og i alle fall ikke ny uøkologisk bomull.

I samme grad som klimasaken innrammes i ”dette er dyrt!”-rammen eller ”du må ofre!” rammen, i samme grad skyter klimakommunikatører seg i foten.

Barrierene oppsummert: Klimasaken oppfattes lett som fjernt, lite synlige sosiale handlingsmuligheter svekker holdningene over tid, dissonans øker behovet for benektning, og innramminger av kostnad og offer svekker motivasjonen. Men det interessante er at barrierene også kan ses som suksesskriterier: At klimakommunikasjon i fremtiden må utformes slik at det kjennes nært og presserende. Vi må gi folk enkle handlingsmuligheter som er konsistente med klimabudskapet. At dissonansen må reduseres på andre måter enn benektning. Samt at det trengs nye innramninger rundt klimasamtaler og klimapolitikk. Disse suksesskriteriene er utgangspunkt for de nye løsningene og strategiene for klimapolitikken:

3) Nye psykologiske løsninger og strategier 

Hvis verken ren fakta formidling, informasjonskampanjer eller kostnadseffektivitet er tilstrekkelig for effektiv klimakommunikasjon, hva kan man da gjøre? Heldigvis fins det et rikholdig vifte av godt begrunnede og utforskede alternativer. Men det krever er en viss vilje til nytenking og masse vilje og utholdenhet til å eksperimentere, prøve og feile. Retningen og de nye strategiene er imidlertid veldig klare.

Jeg vil her nevne fire slike: 1.Bruk styrken i sosial nettverk, 2.Gjør det lettvint å handle klimavennlig, 3.Bruk kraften i fortellinger og 4.Bruk nye forståelsesrammer.

Bruk styrken i sosiale nettverk. 

I konvensjonell økonomi er det kun pris-incentiver som virker: Konsumenter vil være rasjonelle og gjøre det billigste. Men med nyere psykologisk-økonomisk forskning har betydningen av sosiale normer og gruppepress blitt mye mer fremtredende.

Studier fra forskningsmiljøet rundt markedsføringspsykologen Robert Cialdini illustrerer dette: For å se på redusert strømforbruk sammenlignet de fire grupper husholdninger. Hver gruppe husholdninger fikk oppgitt ulike begrunnelser for å spare strøm: Gruppe 1: fordi det er best for jorden (bærekraft!). Gruppe 2: for fremtidige generasjoner skyld (dine barnebarn!) Gruppe 3. fordi det lønner seg (mer penger!) og Gruppe 4: fordi naboene gjør det (hvor mye bruker naboene dine egentlig sammenlignet med deg!).

Hvilken gruppe som hadde størst reduksjon i strøm forbruk? Nei – det var ikke den første, idealistiske gruppen. Omsorgen for barnebarna strakk heller ikke veldig langt som motivator i gruppe to. Heller ikke tredje gruppe som fikk vite hvor mye de ville tjene i penger på å redusere strøm. Du har gjettet det! De mest engasjerte og med størst reduksjon var de som kunne sammenligne egen innsats med tilsvarende naboer i området.

Sosial status er en kjempesterk motivator. Sammenligninger med andre har emosjonell drivkraft sterkere enn isolert egeninteresse. Det som er gøy er ikke å spare strøm. Eller ha mye penger. Men det er å bli anerkjent av andre for å spare strøm. Selskapet OPower har utviklet en app for facebook, hvor du kan konkurrere med dine venner om å spare energi. Hvis du føler deg konkurranse-lysten, kan du invitere flere venner inn i appen. Jeg gleder meg til å se slike app’er – koblet rett mot sanntidsmålinger fra strømleverandørene – satt i sving i Norge. Sosiale normer koblet med toveis sanntidsavlesning av strømforbruk, vil bety en helt annen bevissthet rundt eget strømforbruk.

Styrken i sosiale nettverk kan også innebære å tappe inn i lokal-patriotismen, for å få Bergen til å konkurrere med Oslo, Volda mot Ørsta, Arendal mot Krsistiansand, etc. Andre måter å bruke denne styrken på, er å engasjere fagforeninger, klubber og sports team for eksempel innen skisporten. Da kan en få spredd budskapet gjennom jungeltelegrafen via avsendere som er mye nærmere målgruppene enn klimaforskere, og som de allerede identifiserer seg med.

Gjør det lettvint å handle klimavennlig

For å unngå dissonans og opprettholde en klimavennlig holdning, er det viktig at så mange daglige handlinger er konsistente med klimakunnskapen, uten at det skal koste noe særlig ekstra innsats. Mange valg som forbrukere gjør har store og langvarige konsekvenser for energi-forbruk og dermed utslipp. Dette gjelder særlig ift innkjøp av hus, bil, husholdningsapparater, klær og matvarer, spesielt kjøtt.

Kan vi legge valg-situasjoner til rette for folk slik at det blir enkelt å handle rett? Dette kalles gjerne nudging, etter boken til psykologen Sunstein, eller også kalt dulting på norsk. I noen land er det automatisk donering av organer fra nylig døde til medisinske formål, med mindre de har reservert seg mot dette. Det er enkelt å reservere seg, men mange gjør det ikke.

GreeNudge har sammen med Elkjøp lykkes i å få flere til å kjøpe energi-effektive tørketromler ved å oppgi livssyklus-kostnad i store fonter, ved siden av innkjøpsprisen. Det får flere til å se gevinsten ved å investere i de mest effektive apparatene. Nudget, eller dultingen, består ganske enkelt av å re-organisere pris-informasjonen i beslutningsøyeblikket. Hvis denne dultingen ble anvendt bredt på kjøpssituasjonen til å favorisere de aller mest energieffektive av alle typer elektriske apparater, kan dette senke strøm-forbruket i samfunnet med kanskje opp til 5%. Minst like viktig – fra et psykologisk perspektiv – er at dette vil bidra til å redusere den kognitive dissonansen, i alle fall ifølge teorien – fordi man har gjort det enklere for folk å handle konsistent med kunnskapen, slik at hele klimaholdningen styrkes.

Andre eksempler på klima-dulting man kunne prøve, er å automatisk inkludere prisen på CO2-kvoter ved kjøp av flybilletter som et tillegg i prisen, slik flyavgift blir. Men det kan fortsatt være frivillig om du vil betale CO2-kvote (inntil det blir politisk flertall for et offentlig påbud), ved at du enkelt kan krysse av en rute for å ikke ville betale. Men den ruten bør typisk være med små fonter, og nederst på den fjerde websiden rett før man bekrefter kjøpet. Flyselskapene kunne beholde en viss kutt av CO2-salget, slik at de har incentiv til å utvikle ordningen.

Et tredje eksempel kan være at man velger å redusere antall parkeringsplasser for bil inne i bysentrum, samtidig som man senker priser og øker frekvens på offentlig transport-midler. Dette for at det skal oppleves raskere, enklere og mer komfortabelt å ta offentlig transport, enn å kjøre bil og streve med å finne parkeringsplasser.

Det er en lang rekke nudge som man kan iverksette ift. klima-situasjonen. I denne artikkelen, vil jeg kun understreke poenget om at slike handlingsfokuserte tiltak i praksis er en form for klimakommunikasjon. I forhold til barrierene som ble identifisert i forrige del, så bidrar de til at klima-saken oppleves nær (ikke fjern), gjøres handlingsrelevant på en slik måte at det reduserer dissonans og benektning, samt dytter oss ut av kostnad- og offer-innramming for debatten.

Bruk kraften i fortellinger

Fortellinger er måten mennesker skaper mening på, helt siden vi var jeger-sankere og satt rundt bålet utenfor hulen om kvelden for en million år siden. Klimaproblemet er også en slik fortelling, selv om forskere lett glemmer det når man står til over hodet i målinger, trender og fakta. Enhver presentasjon eller artikkel, uansett hvor saklige eller objektive de ser ut,  har også narrative egenskaper. Spørsmålet er hvilken fortelling som bærer budskapet når ikke-forskere skal forstå omfang og alvor og behovet for handling?

Den fortellingen som har blitt brukt mest og ofte ureflektert, er apokalypse-fortellingen. Det er ikke rart, fordi det er en grunnfortelling i vår kristne kultur; Den siste ”boken” i ny-testamentet, handler om endetidene, med miljø- og klimakatastrofer beskrevet i utsøkt detalj som en form for straff for synd og forfall. Klima-budskapet faller altfor lett ned i dette narrative sporet, gjerne uten at avsendere som klimaeksperter har intendert det. Du kan si at apokalypse-fortellingen kommer ubedt og snikende, og brer seg som et stort teppe rundt grafene, tallene, beregningene: Hvis vi ikke endrer oss nå, så kommer undergangen snart til å ramme oss alle. Det som beskrives er økte stormer, tørker, flommer, havstigning, ødelagte økosystemer og selvforsterkende feedback-mekanismer som eskalerer klimagassene i atmosfæren. Det blir slutten på våre samfunn – som vi kjenner dem.

Det er ikke umulig at fremtiden blir omtrent slik. Men det er bare én fortelling, kun én type scenario. Som genererer mye frykt, skyld, sinne, fortvilelse og hjelpeløshet som emosjonelle kostnader eller skyggeside. Det fins andre fortellinger, med andre følelser knyttet til seg. Fortellinger om mennesker som bryr seg og handler utfra visjon og glede. Det fins forskere som gjør fantastiske ting, og oppdager storartede sammenhenger i naturen. Det fins økosystemer som kommer seg igjen, og får bedre helse og binder større mengder CO2 enn før. Det fins former for samspill mellom mennesker og natur som gir gjensidig glede og livskraft, samtidig som det er godt for klima.

Det som trengs er en mer positive miljøfortellinger, som beskriver og hjelper oss forestille oss en fornyelse av villmark og økosystemer. Fortellinger som beskriver en ny form for kontrakt eller samliv mellom økonomiske aktiviteter og fri natur. På skadede eller uproduktive landområder kan skog og våtmark komme tilbake og demonstrere naturens ofte fabelaktige evne til å gjenopprette vitale økologiske relasjoner. Mange ville arter kan finne seg til rette forbløffende nært byområder, dersom mennesker ikke ødelegger for dem. Slike fortellinger ville strekke horisonten videre enn bare å arbeide for å stoppe ødeleggelser av gammel natur, og beskrive en økologisk rikere, bedre verden hvor du og jeg ser frem til å leve i.

Også innen for teknologi og livsstil skjer det mange endringer i rasende tempo i retning av grønn økonomi. Kreativitet og forandringsevne vises i småskala løsninger, for eksempel flaske-sollys, sol-kokere, el-sykler, biogass-anlegg og gjenbruk av avfall til høy-verdi produkter. Det er ikke mangel på geniale løsninger det kan fortelles morsomme historier om. Det som det er mangel på er gode historiefortellere som inngir håp og inspirasjon samt lokkende fremtidsbilder som skaper ”Ja, dette får vi til”-følelsen. Et norsk eksempel er Gerhardsens samlende ”Bygge landet” fortelling fra tiden etter andre verdenskrig.

Nye forståelsesrammer

Innramming henviser som nevnt til de ”usynlige tankerommene” rundt våre begreper og  samtaler, som gir mening til og føringer for vår forståelse av noe. De skapes typiske i hjernen ved hjelp av metaforer og indre bilder. Istedenfor å fortsette klimadiskursen innenfor ”det er for dyrt”-rammen, slik sosialøkonomenes kostnadseffektivitetsbegrep dømmer oss til, så kan andre generative metaforer settes i arbeid. Særlig forsikrings-rammen.

Istedenfor å hevde at klima-tiltak skal være kostnadseffektive og / eller samfunnsøkonomisk lønnsomme, kan vi se at på dette feltet kreves en annen logikk. Vi har ikke et forsvar fordi det er lønnsomt. Vi betaler ikke brannforsikring på huset fordi det er kostnadseffektivt. Vi tror jo ikke en gang lenger at vi vil bli invadert av Russland eller Sverige. Heller ikke at huset mitt vil brenne ned. Likevel bruker vi mye penger på å forsikre oss mot slik risiko. For det kan jo skje. Det samme burde være tilfelle med klima-tiltak: Vi må forsikre oss mot at klimasystemet bikker over en kant med store, irreversible konsekvenser. Innenfor forsikrings-rammen blir da diskusjonen størrelsen på forsikringspremien: hvor mye er det verdt å betale i dag for å unngå klimakaos i fremtiden? Hva med Norges bidrag til å skape problemet som oljenasjon? Er det viktigere i dag å forsikre seg mot klima-endringer enn mot militære invasjoner?

Dette bringer oss til en annen relatert innramming; hvordan ev. forsvare oss eller håndtere masse-migrasjoner av klimaflyktninger fra områder som blir ubeboelige pga. hete og tørke? Eller som blir ubeboelige på grunn av havstigning. Det er betegnende at CIA har hatt omfattende studier og et senter for klima-sikkerhet.

En annen viktig innramming av klimaspørsmålet er helse og livskvalitet. Med oppvarming blir det mer flått og andre fremmede insekter med uante konsekvenser. Flere flommer, stormer og ras og veier som svikter kan ødelegger hus og kan sette liv og helse i fare. Dersom klima endres vil det naturmiljøet som er del av vår identitet forsvinne. Hvis det kommer årevis uten skiføre i Nordmarka til Oslo, så vil det virkelig merkes. På tiltakssiden kan det være bra for både helsa og for klima med mindre kjøtt og mer grønnsaker. Tilsvarende bra for kropp og klima med mer sykkel enn bil. De to sakene har mye til felles.

4) Konklusjon

Vi har i dag både teknologiene, løsninger og ressursene til å løse klimaproblemet. Utfordringen nå er mer å få flertall for å beslutte og støtte opp om innføring av løsningene, særlig i vestlige demokratier. Politikerne ser ut til å vente på sterkere krav fra borgerne, på samme vis som borgerne venter på sterkere handling fra politikerne. Hvordan bryte denne fastlåste situasjonen?

Psykologi og atferdsøkonomi har langtfra alle svarene, men i en flerfaglig tilnærming kan klimaforskere, og de som arbeider med energi- og klimainformasjon unngå fallgruver i kommunikasjon og handlingsendring. Sammen kan vi komme på sporet av en vifte nye praktiske løsninger ved å ta med innsikter fra psykologiske, empirisk baserte strategier. Den nye klimakommunikasjonen må aktivt møte de psykologiske barrierene på en måte som flytter klima-saken nærmere det personlige (mindre fjern), gir handlingsmuligheter på en slik måte at det reduserer kognitiv dissonans og benektning, samt dytter oss i mer konstruktive innramminger av debatten.

 

Foto: Simon James via Wikimedia Commons

 

Legg igjen en kommentar

*
*