Hvordan knekke klimakoden?

For 23 år siden fikk vi første beskjed om at klimagassutslippene måtte kuttes. Siden den gang har utslippene økt med femti prosent. Og oljeavhengige Norge er en av de største klimasinkene, mener panelet i debatten på Litteraturhuset sist torsdag.

 

På Klimafestivalen § 112 står klimaengasjerte i kø utenfor Litteraturhuset torsdag 8. januar. De vil høre ekspertenes råd om hvordan klimakoden kan knekkes. Bare de to hundre første får slippe inn. Resten blir stående utenfor eller i trappa.

De siste ukene har arrangøren av Klimafestivalen §112, Norsk klimanettverk invitert til alt fra klimaskirenn til moteshow og konserter. Målet er å mobilisere Norge til klimakamp. Og klimafestivalen er trolig den største klimamobiliseringen Norge har sett noen gang.

I kveld er Concerned Students Psykologi medarrangør og vi skal se klimakrisa i et psykologisk perspektiv. For klimakrisa handler nemlig ikke bare om økonomi, politikk eller teknologi. Det er også et psykologisk problem fordi det ligger i vår natur å stenge ut det som er ubehagelig. Vi fortrenger de ubehagelige klimaendringene.

I panelet sitter psykolog Per Espen Stoknes, filosof Arne Johan Vetlesen, journalist og forfatter Erik Martiniussen og kandidat for De Grønne, Lan Marie Berg. I kveld skal de diskutere om motstand og avmakt mot klimaendringer kan snus til en aktiv optimisme og sosial endring, og hvilke klimapolitiske steg som bør tas.

Strukturell endring 

Vi er klar over problemet med klimaendringene. Forskernes bevis og FNs klimapanels rapporter viser at de livstruende klimaendringene er menneskeskapt. I Rio i 1992 fikk vi for første gang en politisk erklæring om at utslippene måtte ned. Deretter ble målet om å begrense den globale temperaturstigningen til to grader vedtatt i FNs klimatoppmøte i København i 2009.

Til tross for dette øker stadig gapet mellom nødvendige klimatiltak og hva som faktisk blir gjort. Og mens vi snakker om hvordan vi skal nå 2-gradersmålet, er vi på god vei mot å passere det. Men hvem sin skyld er det egentlig at det ikke skjer noe?

– Det er behagelig å skylde på noen, men vi er selv medskyldige når vi lar politikerne slippe unna med manglende tiltak. Vi krever i for liten grad strukturell og økonomisk endring, mener psykolog Per Espen Stoknes som får støtte av resten av panelet.

Psykologen forklarer videre at vi mennesker naturlig har med oss vaner og posisjoner som ikke kan endres uten videre. Vi ønsker derfor ikke at klimaeksperter skal fortelle oss hvordan vi skal leve.

Norge – en sinke i internasjonal klimapolitikk

I nyttårstalen sa Erna Solberg at hun ønsker å bygge ut nye oljefelt. Hun forsvarte oljenæringen med de trygge arbeidsplassene som skapes. Og mens nabolandene våre går mot lavutslippssamfunn, fortsetter Norge å pumpe ut olje. Utdatert klimapolitikk, mener panelet.

– Både Tyskland, Danmark og Sverige har kuttet sine utslipp med omtrent en fjerdedel. I Norge har vi økt utslippene med 30 prosent! Vi er like ille som kullavhengige Australia og oljesandutvinnende Canada, sier journalist Erik Martiniussen.

Filosof Arne Johan Vetlesen foreslår at man bør se Norges handlinger i et etisk perspektiv for å se om vår handlemåte kan universaliseres.

– Hvis alle regjeringer og alle land skal fortsette å utvide oljeproduksjonen på samme måte som Norge, hva blir resultatet da?, spør filosofen.

I alle de partipolitiske programmene finner vi en nokså radikal klimapolitikk med store løfter om utslippskutt. Senere får vi servert en annen realitet med mangel på tilstrekkelige tiltak, mener panelet. Og undersøkelser viser at folket er misfornøyde med regjeringens klimapolitikk. De fleste synes at de gjør for lite for å kutte utslipp i Norge. Per Espen Stoknes forklarer denne ubalansen med at vi har gått i styringsfellen.

– Politikere venter på mobilisering fra befolkningen, og befolkningen venter på ambisiøse, politiske beslutninger.

Erik Martiniussen mener at fossilindustriens hundre års lange forsprang kan sees som en grunn til den langsomme omstillingen til fornybar energi. Men han tror at økende utslippskutt og omstilling i andre land vil legge et internasjonalt press på klimasinkene som Norge, Australia og Canada.

Big Oil – the biggest player

Vetlesen peker videre på nyliberalismens fristilling av markedet og oljenæringens g ble ingen til å stanse planene.  utbygging av gasskraftverk der underskriftskampanjer ble brukt for å få regjeringen til å stanrådighet som den største klimasynderen. Han er tydelig inspirert av Naomi Kleins avsløringer i This Changes Everything og trekker frem eksempler fra hennes siste bok.

– Toppsjefen i Exxon Mobile, verdens mest lukrative (olje)selskap, Rex Tillerson, innrømmer at han kommer til å utnytte hver eneste dråpe av alt fossilt brensel. De har overhodet ingen planer om å kutte i utslipp, snarere tvert imot, advarer han.

Så lenge det er profitt å hente, vil utvinningen fortsette, mener Vetlesen. Progressive miljølover som ble innført på 60- og 70-tallet under Nixon, er nå forsvunnet. Staten har trådt tilbake fra å legge føringer og å tenke langsiktig på felleskapets vegne.

– Amazonas åpner for olje- og gassutvinning. Urfolket i Ecuador og Bolivia tvinges til å arbeide for de som forurenser og gjør at de ikke kan leve som før. En jobb i oljenæringen presenteres som det sikreste økonomiske levebrødet.

Vetlesen trekker videre frem kapitalismens iboende krav om konsum og vekst, og forklarer hvordan samfunnet styres av det konstante vekstkravet.

– Vi får presentert et budskap om at velvære og konsum hører sammen, og vi får høre at en pause i vekstøkning tilsvarer økonomisk nedgangstid. Problemet er at styrkeforholdet mellom budskap 1, at vi må begrense forbruket vårt, og budskap 2, at vi må øke forbruket står i forholdet 1 til 10.000. Det er en kamp i motbakke, hevder Vetlesen.

Lokale klimaløsninger

Kandidat for De Grønne og blogger for Grønne Jenter, Lan Marie Berg, mener at vi i for liten grad har satset på lokale løsninger.

– Vi går alle og venter på en global avtale, men i realiteten er det ingen som lever globalt. Vi trenger flere lokale tiltak i nærmiljøet slik at hver og en kan kjenne en tilhørighet i klimakampen.

Hun mener videre at vi må endre de sosiale normene og at alle bør tenke over hvilke klimaholdninger de fronter.

– Når noen får seg ny jobb, bør vi bytte ut spørsmålet om de får reist mye med hva de skal gjøre som er bra for klimaomstillingen, sier hun.

Bjørn Samset, klimaforsker i CICERO innledet kvelden med å råde nordmenn til å fly kortere og mindre. Vetlesen er mer kompromissløs, han mener vi nordmenn ikke bør fly i det hele tatt. Og journalist Erik Martiniussen er skeptisk til hver enkelt egentlige er villig til å gå for klimaet.

– Mange sier de er klimaengasjerte, men få er egentlig villige til å gjennomføre de tiltakene som faktisk hadde gjort en forskjell: Å fly mindre, gå ned i lønn og få restriksjoner på bilbruk.

Psykologen Stoknes mener imidlertid at trenden kan snus hvis klimaengasjement får mer status.

– Det som får folk til å handle er hva andre folk gjør. Klimaet må derfor inn i alle stiftelser og organisasjoner, inn i sporten, speideren og kirken. Og vi må vri klimaendringene i en positiv retning – det må bli status å ha mer klimavennlig bil enn naboen, for eksempel.

Folkelig mobilisering

Journalist Erik Martiniussen trekker frem menneskets evne til å mobilisere til endring. Han har tro på at mennesker kan samarbeide og løse internasjonale konflikter når det virkelig trengs.

Som Naomi Klein også skriver om i sin siste bok, ble kampen mot raseskillepolitikken i USA, apartheid, kvinneundertrykkelse og Vietnamkrigen alle motkjempet av folket. I Norge hadde vi fellesaksjon mot utbygging av gasskraftverk på 90-tallet der underskriftskampanjer ble brukt for å få regjeringen til å stanse planene.

– Historien viser at folkelig mobilisering nytter. Og etter 20-30 år med prat om klima, ser det endelig ut som det skjer noe nå. Snart vil oljen ta slutt, og vi må derfor planlegge nye, grønne jobber i Norge.

Klimafestivalen 112 stiller seg også bak tanken om at folkelig mobilisering må til for å skape nye, grønne arbeidsplasser. Og før publikum går hjem denne kvelden, blir de oppfordret til å underskrive Broen til Framtidens kampanje Brems norsk oljeutvinning – 100 000 klimajobber nå! Kampanjen er initiert av kirken, fagbevegelsen og miljøbevegelsen og har som mål å omstille Norge til et fornybart samfunn ved å skape nye klimajobber.

Aleksander Melli, hovedarrangør for Klimafestivalen avslutter debatten med å stille salen to spørsmål.

– Hvor mange av dere her i kveld er det som fikk lyst til å fly litt mindre?

– Hvor mange av dere i kveld fikk lyst til å engasjere dere mer for klima på ulike måter?

To hundre hender rekkes i været. Det er tydelig at Klimafestivalen har greid å få ut budskapet om de små grepene hver enkelt kan gjøre for å bidra i den større klimakampen.

Legg igjen en kommentar

*
*