«Man må ut der for å skjønne hva vi skal redde»

Dagens Klimafon, Maria M Almli, skrev avisinnlegg for hvalfangst som trettenåring, og mener fortsatt at jakt, fiske og nærfriluftsliv er de beste klimatiltakene. Sitt brede engasjement for friluftsliv utøver Maria først og fremst i praksis, men hun sitter også i styret for Norges jeger- og fiskerforbund, er nestleder i Friluftsrådenes Landsforbund og ambassadør for Friluftslivets År 2015. Hun er i tillegg forsker ved Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling.

 

Når gikk det opp for deg at du måtte engasjere deg i klimasaken?

Jeg var ganske ung, kanskje tretten, da jeg første gang kjente et rasende engasjement for de nære naturressursene og koblingene vi mennesker har til dem. Jeg kunne for mitt bare liv ikke skjønne hvordan mennesker langt bortefra, den gangen Greenpeace, kunne komme å bedyre at vi her nord var barbarer som drev med hvalfangst. Hva visste de om hvordan dette artet seg, hva dette betød for oss, hvilken naturforståelse, – respekt og -tilknytning det gav her? Dette resulterte i et avisinnlegg, hvor jeg heller ba dem ta et oppgjør med tyrefekting.

 

Hvordan arter engasjementet seg?

Det kan kanskje høres litt bakvendt ut å komme inn i miljø- og klimasaken via hvalfangst, jakt, fiske og høsting, men saken er at disse aktivitetene gir unike rom for naturkontakt, forståelse og respekt. Når man vandrer rundt der ute for å finne vilt, fisk, bær eller planter, må man lese naturen på en egen måte. En nær måte. Man må forsøke tenke som en orrfugl om man skal finne den, og i dette lærer en mye. Man får sett, ikke bare orrfuglen en jager etter, men også andre skapninger og fenomener på turen fordi sansene er så skjerpet. Og når man vel ser fuglene og dyrene bevege seg rundt i sitt rette element, da ser man til gangs hvor vakre de er. Når man først skyter eller fisker dem – ja selv om man plukker en sopp, kan man dermed alltid kjenne et lite blaff av vemod eller fylles av en stor takknemlighet og respekt. Samtidig som det kjennes rett, at den maten jeg skal spise bør jeg hente ut mest mulig av selv. Det er nærest. Den er renest. Og da tar jeg ikke ut mer enn jeg faktisk spiser, og det er ingen mellomledd som krever transport, videreforedling, produksjon av emballasje osv. Og viktigst av alt; man får lyst til å bevare alt dette! Man ser hvor stor og kompleks naturen er, hvordan alt henger så endeløst sammen i mer enn forståelige linjer og systemer, og en innser at ens egen plass er så liten. Tenker at dette må jeg bevege meg forsiktig i, for ikke kutte noen tråder jeg ikke kjenner til, eller grena jeg selv sitter på som menneske…

 

Hvordan ønsker du at flere skal bli engasjert?

Min egen glede over det nære friluftslivet og respekten dette har gitt meg for naturen, har medført at jeg har engasjert meg i organisasjoner som legger til rette for og inspirerer også andre til friluftsliv. Jeg tror den beste muligheten vi har for å ta vare på denne fantastiske planeten, ligger folks egenopplevde forståelse og nære forhold til den. Dermed ønsker jeg at så mange som mulig skal ha tilgang til den; få kjenne på den gjennom de aktivitetene de selv måtte ønske, enten det er gjennom løping, kiting, skikjøring, dykking, jakt, bærplukking, bekkevandring, toppturer osv. i alle mulige vær og forhold – bare la naturen røske tak i dem. Lista med aktiviteter og innganger er uendelig, men målet er det samme: man må ut der for å skjønne hva vi skal redde. Hva vi er i ferd med å miste om vi ikke nå handler rett. Dette nytter det ikke å lese seg til eller beveges av i en politisk vind. Da vil det mest sannsynligvis bli et blaff. – Det indre genuine engasjementet, selve stormen som kan rydde litt opp, tror jeg kommer innenfra når du har praktisert og kjent nok på naturen selv. Jo mer, jo bedre. Derfor er jeg også opptatt av at folk skal engasjere seg akkurat der de bor! Jeg pleier å kalle meg selv for hverdagsjeger, fordi jeg er livredd for å bli en sånn som kanaliserer friluftsliv og naturkontakt bare til helger eller to uker på sommeren. Jeg vil jage i natur, etter mat og gode opplevelser så ofte som mulig og da må hverdagene også tas i bruk!

 

Hvem eller hva utgjør den største trusselen mot klimaet i dag?

Forutenom et nokså avskyelig forbruksjag, som man dessverre blir en del av selv også, vil jeg si det er menneskers fremmedgjøring fra naturen. (Det vil si, fremmedgjøringen ligger nok til grunn for forbruksjaget også, det er bare så konkret og iøynefallende!). Om man tenker på hvordan forvaltning av naturressursene tidligere var organisert både i kystfisket og reindriftsnæringa, er det gode eksempler på hvordan kyndige og kunnskapsrike bruksaktører selv la grunnlaget for bærekraft. Disse folkene var jo ikke interessert i å ødelegge områdene for seg selv eller sine barn, og så seg selv som en del av en større og lengre natursammenheng. De kjente selv på ansvaret for ikke å fiske ut mer enn bærekraftig var fra fjordene, ikke beite ned mer, ha flere dyr enn det landskapet rundt kunne tåle – ikke forurense eller på andre måter ødelegge grunnlaget for videre bruk av områdene.

På flere områder har det vært, og blir nok sikkert nødvendig med enda flere overstrukturelle reguleringer og føringer for natur og klima, men jeg har fremdeles stor tro på at en god måte å forvalte natur på, er å la de som sitter nærmest ressursene får avgjøre så mye som mulig. Samtidig blir det da viktig at de som skal forvalte faktisk kjenner sitt eget naturgrunnlag; derav mitt sterke engasjement for å få folk ut.

Mye av det som provoserte meg som trettenåring var nok dette gapet mellom de som satte agenda, og den lokale naturkunnskapen. Hva visste fremmede aksjonister om hva hvalfangst gav de lokale hvalfangerne i stort? Visste de noe som helst om hva hvalfangerne faktisk følte omkring fangsten, merverdien av naturforståelse, kunnskap og respekt det gav dem å være på havet i alle slags vær store deler av året. Hva visste de om hvordan jegere og fangstmenn tradisjonelt bruker så mye som mulig av byttene slik at livet de har tatt skulle ha størts mulig verdi også etter at det var tatt? -Sannsynligvis hadde disse hvalfangerne langt større naturtilknytning enn aksjonistene de møtte, og dermed et større indre engasjement for å bevare naturen som omgav dem.

 

Fortell om en bok, en artikkel eller en film om klima som har betydd mye for deg.

Jeg er nok av det slaget som ikke gidder å sette meg ned for å se eller lese dommedagstruende stoff om klimaendringer og slikt – det finnes sikkert mye av sånt. Jeg tror ikke tristhet fører noe sted, men snarere avler oppgitthet. Mitt engasjement for kloden og bevissthet rundt klimaendringer bunner nok, som nevnt, først og fremst i en praktikk ute i naturen, men også gode naturbeskrivelser i TV, radio og bøker. Jeg har alltid latt meg røre av storslagne naturproduksjoner fra BBC og David Attenborough, levende beskrivelser av menneskers naturtilknytning i romaner eller NRK radios Friluftsmagasinet. Slike beskrivelser kan man finne i variert litteratur; i alt fra dikt av Olav H Hauge og Hans Børli, til Gert Nygårdshags Mengele Zoo, Anne Karin Elstads norske bondelivsforherligende litteratur, og Jan Guillous triologi om tempelridderen Arn. Som fjortenåring leste jeg sågar «kiosklitteratur»-serien Raija av Bente Pedersen, som faktisk gjennom hovedpersonen bidro til et ønske om å være en sterk kvinne som levde tett og i natur. Der er jo også julaftenfilmhelten Askepott et nydelig forbilde!

 

Hva gjør deg optimistisk?
Naturens fascinerende evne til selv å rette opp systemfeil og grunnleggende god tro på menneskene. Vi er lærende vesener og er nok i gang med å skubbe hverandre opp fra den grøfta vi var i ferd med å kjøre ut i.

 

Knus en klimamyte!
Ikke bare er jakt en miljøvennlig kilde til mat, men jegere er også noe av det softeste som finnes!

 

Nevn et politisk klimatiltak du tror kan få bred oppslutning blant folk flest.
Har frasen «Tenk globalt – handle lokalt?» gått av moten? Jeg mener uansett det er veien å gå. Det er ikke nødvendig å reise halve kloden rundt på klimakonferanser, være en uttalt miljøaktivist, eller snakke i store linjer om du vil bidra for å redde jorda. Snarere tvert om. Om alle bare konsentrerer seg bittelitt mer om handling i stedet for snakk, om hvordan de lever sine egne liv, hvordan miljøet de lever i ser ut og oppfører seg, hvilken mat de selv spiser, hva de kaster – og dermed hvor mye de forbruker, så kan dette få store positive konsekvenser globalt sett. – I år markeres jo dessuten Friluftslivets År 2015 i Norge, og som en del av dette arrangeres hundrevis av arrangement rundt om i landet. La ett eller flere av disse bli din inngang til natur og naturglede, så vekkes engasjementet enda mer!

 

Gi en oppfordring til en person, organisasjon eller institusjon.
Regjeringen, med Miljøvernminister Tine Sundtoft i spissen har synliggjort friluftslivets gode sider på mange bra måter, og jeg vil oppfordre dem til fortsatt å holde oppe trykket for å få flest mulig ut og i førstehåndskontakt med natur! Noe av det aller viktigste vi kan gjøre for å sikre helhetlig forståelse og engasjement, er å sikre allemannsretten og at flest mulig har best mulig tilgang til natur. I dette bildet hører verken salg av Statskog eller privatisering og friere omsetting av fiskekvoter hjemme!

 

På hvilke områder forsømmer Norge §112 i dag?

Slik jeg ser det, er det ikke de lovpålagte langsiktige og allsidige betraktningene knyttet til naturens produksjonsevne og bevaring av mangfold som blir etterlevd. Snarere er det gjerne svært kortsiktige betraktninger som får styre når bruk av natur skal reguleres. Fattige og tilslørte konsekvensutredninger, samt hastige beslutninger om prøveboring etter olje i fiskerike havområder og privatisering av land- og havområder kan vanskelig ses som i tråd med §112.

 

Legg igjen en kommentar

*
*