Snø og ski

Hva skjedde med snøen som alltid falt om vinteren? Skiforeningen må innse at klimakampen kan ikke vinnes med snøkanoner, skriver Knut Kjeldstadli.

 

Tekst: Knut Kjeldstadli

Foto: Eirik Yven

 

Det var en av disse vintermorgenene på Krokskogen. Tre kuldegrader. Sol. Gnistrende snø. Vindstille. Perfekt glid og feste. ”Meningen med livet er å gå på ski”, tenkte jeg, og sa så da jeg traff en kjenning. Han er personlig kristen og svarte at ”ja, jeg går her og tenker på Paradiset. Forskjellen er at der varer skituren kanskje evig”.

Hendingen rant meg i hu da jeg fikk desembernummeret av Skiforeningens blad Ski og snø i postkassa. Vakre bilder av snølandskap og skispor. Og bladets fungerende redaktør skriver: ”Når du titter ut av vinduet, laver snøen. Det er hvitt, og du har allerede vært på din første skitur denne sesongen. Kanskje opptil flere. Det er i det minste lov å håpe, selv om det dessverre ikke er noen garanti for at Kong Vinter har kommet for å bli før jul.”

Når jeg kikker ut av vinduet her i hovedstaden er det sant å si ikke snø som laver ned. Og sant å si er det ingen garanti for noe lengre besøk av Kong Vinter i tida som kommer. For et par år siden møttes folkeskoleklassen min for 50-års jubileum. Og jeg skulle si noen ord om hva som hadde skjedd i løpet av disse åra. Vi gikk mye på ski den gang. Meteorologisk institutt har sirlig ført statistikk over antall skidøgn i Nordmarka, definert som 25 centimeter snø ved Bjørnholt sør for Bjørnsjøen. Da vi gikk på ski i oppveksten, hadde vi i snitt 140 skidøgn. Femti år etter har vi 80 døgn i snitt.

Men i Skiforeningen finnes en verden med evig snø utafor tid og rom. Skiforeningens formann, Jon Hindar, konsernsjef i fiskeoppdrettskonsernet Cermaq som regjeringen vil selge ut, er intervjuet. Intet tyder på at dette er en mann som tynges av børssensitiv informasjon og internasjonale konjunkturer, skriver journalisten. ”Snarere synes det som om hans største bekymring både på kort og lang sikt er hvordan man skal få introdusert Marka og ski for dem som ikke får med seg dette hjemmefra”. Han ser at det er færre skidøgn. Men han sier intet om den realiteten de 80 skidøgnene er et uttrykk for – at klimaet på kloden har nådd tippepunktet, der irreversible prosesser settes i gang.

Foreningen vil finne en løsning. Som formannen sier, under overskriften ”En naturlig skinasjon”: ”[… ]muligheten til snøproduksjon selv i plussgrader (vil) kunne bli påkrevet. Skiforeningen arbeider nettopp med dette, og evaluerer blant annet maskineri som kan være aktuelt for slik snøproduksjon. Det er viktig å merke seg at dette er meget kostbart utstyr som ikke Skiforeningen vil kunne makte å finansiere alene.”

Formannen deler denne fornektingen med oss 70 000 medlemmer i Skiforeningen. Vi betaler vår kontingent fordi Skiforeningen lager løyper for oss. Og vi klarer å lukke øynene for hva det sier at løypene bokstavelig talt regner vekk under skiene på oss. Og håper på snøkanoner. Om det nå blir for dyrt (og kanskje energikrevende) å produsere vinter, om det ikke kommer nok ”villsnø” (!) som formannen kaller det, hva da? Noen kan oppsøke fjellsnøen og utenlandssnøen. Som formannen: ”Familien har hytte på Eidsbugarden i Jotunheimen og ved Løvlia på Krokskogen. Og så har de et sted i Villars sur Ollon i Sveits”.

Snømaskiner er et ledd i skibransjen. Ski er business. Som grunnlag for personlige tjenester. Som formannen sier: ”I Grimenetz i Sveits hender det jeg leier en guide, forteller han. Da får jeg kjøre på ski eventyrlige steder jeg ellers aldri ville ha funnet frem til.” Business som salg av deltakerrettigheter i renn som Birkebeineren, Vasa-loppet eller Marcia Longa i nord-Italia. Business som salg av skiutstyr – i avisenes reklamebilag og Ski og snø sine sider. Fra topp til tå, fra snøbriller til skismøring – som er blitt så kostbar at den lokale sportsforretningen stiller ut en liten pakke med fluorsmøring i et låst glasskap.

Så slik går vi fram med spaltsinn, denne noe merkelige overklassen og øvre middelklassen, som iblant befolker skogene rundt Oslo. NHO-direktører, NATO-generalsekretærer, Ap-ledere med sier: Ja til snø – og ja til det som får den til å forsvinne. Så her sitter jeg og håper som dem at snøen skal lave ned. Men tenker å dra til fjells. Og håper, fåfengt kanskje, at vi 70 000 og vår forening i opplyst egeninteresse skal se at klimakampen ikke vinnes med snøkanoner.

 

Teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 16. desember.

Legg igjen en kommentar

*
*